Oslo Konserthus 18.1.2007 Bruckner: Symfoni nr. 8, Oslo-filharmonien dir.: Jukka-Pekka Saraste
Saraste rusler rolig inn på podiet. Han virker på langt nær så anspenst som oss i salen som nærmest ser med en fryktblandet forventning fram mot en halvannen times framføring av en symfoni som er noe av det største og lengste av alle symfonier på det klassiske repertoiret.
Taktstokken heves. De første varme tonene stiger fram, først forsiktig i celli og bratsj, men raskt i hele orkesteret. Bruckners magiske verden åpner seg for oss.
Den relativt korte førstesatsen – i hvert fall i forhold til de øvrige tre satsene – forløper uten dramatikk av noe slag. Saraste holder spenningen tilbake, det er fem kvarter igjen å forløse det på. Denne tilbakelente holdningen skaper en ytterligere forventning i oss, og vi finner det riktig at orkesteret bevisst holdes noe tilbake, det er mye i vente.
Den samme spente holdningen merker vi også i annensatsen, det er ikke første gangen Bruckner serverer oss en spøkefull scherzi allerede som annen sats, men denne gangen føles det anerledes. Den bundne A – B – A formen løses noe opp, forsøker komponisten å innføre en slags symfonisk sonateform?
Så velter skjønnheten seg over oss. Tredjesatsen starter med rolige wagnerske partier. Vi hører de fire Wagner-tubaene brumme, harpen løser opp litt av strengheten, feite akkorder i strykerne går direkte fra oppløsing til ny oppløsing – igjen en effekt Bruckner henter fra sitt store forbilde. Spenningen flater noe ut med dette. Det blir så vakkert så vakkert. Dur og moll skifter. En god halvtime tar det å framføre den mektigste og lengste andante-satsen som eksisterer i klassisk musikk. Noe av den innledende spenningen er i ferd med å få sin utløsning. Byggverket er i ferd med å reise seg, katedralens velvinger buer seg oppover.
Men så skal det ta slutt. Etter en kort pause og det vanlige skråblikket ned til høyre og med et vennlig blunk til bratsjene, setter Sarasteavslutningen i gang. Nå går det raskt unna i livsbejaende dur-stemt musikk hvor intet skal holdes tilbake. Det smeller i fanfarer hos trompetene og drønner i den mektige messingseksjonen hvor det foruten en tuba også er skrevet inn en kontrabasstuba i partituret. Og bak og under det store oppbudet av tung messing dundrer slagverket løs. De siste byggesteinene skal på plass.
Men også her holder Saraste bevisst noe tilbake. Vi skal for alvor få mulighet for å nyte den store skjønnheten i Bruckners toneverden. Og det gjør vi. Først og fremst er det det vakre i denne symfonien som vi fascineres av. Etter den lange codaen sitter publikum nesten som fjetret. Applausen kommer litt nølende og forsiktig. Men så braker det løs i sjeldne – og lange – ovasjoner som vi ikke er helt vant med i Oslo Konserthus.
Det er sagt om Bruckners symfonier at de henvender seg til det religiøse og ekstatiske i oss. De er som katedraler som velver seg oppover i bue på bue. Katolikken Bruckner skrev denne sin tiende symfoni – med de to første hadde han så lav selvtillit at han ikke ville nummerere dem – som den siste han fikk fullføre med fire satser. Det er også den største og mektigste av alle hans symfonier. Den ble utformet på 1880-tallet. Østerrikeren Bruckner var da blitt en feiret komponist, særlig etter hans suksessfulle syvende symfoni.
Det ble en anerledes Bruckner denne kvelden enn det vi er vant med. Dette er tredje gangen vi hører Bruckners åttende med Oslo-filharmonien. Stor symfoni og stor framføring. Denne gangen var det først og fremst skjønnheten i dette verket som grep fatt i oss. Vi befant oss i en helt annen verden etterpå og brukte mange timer på å ‘komme nedpå’ igjen.
