Oslo Konserthus 12.5.2011 Mozart: Symfoni nr. 32, Konsertarier, Mahler: Symfoni nr. 4 , Oslo-Filharmonien, dir.: Jukka-Pekka Saraste, Birgitte Christensen: sopran
Da vi kom ut i den lyse vårkvelden etter konserten i går, slo det oss med beklagelse at bøhmiske Mahler døde altfor ung og at han således ikke fikk oppleve en nordisk vårkveld eller midtsommernatt. For noen symfoniske dimensjoner det ville blitt over å male den lyse og trolske nordiske sommernatten med hans musikk!
Det var sesongavslutning i Oslo Konserthus i går. Jukka-Pekka Saraste og Oslo-filharmonien takket for denne sesongen med framføringen av Mahlers fjerde symfoni. Denne symfonien er en av Mahlers Wunderhorn-symfonier der han bruker temaer fra sin tonesetting av diktene til Des Knaben Wunderhorn fra helt i begynnelsen av sin komponistkarriere. Vi kan også trygt si at denne symfonien er et resultat av den veldige tredje symfonien der han hyller vårens komme og naturens eventyr gjennom mer enn halvannen times musikk. Mye av tonematerialet var tiltenkt denne symfonien, blandt annet sistesatsen, men det ble for mye og han formet i stedet en egen og langt kortere symfoni ut av stoffet.
Det merker vi så altfor tydelig gjennom musikken. Fløyter og små bjeller innleder førstesatsen som en lett og lysende introduksjon av våren og naturen – som i tredjesymfonien. I annensatsen oppstår et strøk av død og alvor, som kontrastene i alle Mahlers verk. Førstefiolinen stemmes litt anerledes for å illustrere en slags dødsdans. Men det blir med oppstrøket til denne ‘knokkeldansen’.
Høydepunktet i denne framføringen lå etter vår mening i adagio-satsen som ble rolig og uttrykksfullt framført med stor vekt på den vakre nesten overskjønne musikken. Ved orkestercrescendoet i slutten av satsen skrider sopransolisten, Birgitte Christensen, langsomt inn for å ta fatt på sistesatsen som innledes umidelbart. I den barnslig-naive teksten beskriver hun livet i himmelen, sett med et barns øyne. Her springer lammene fritt rundt og fiskene vaker i vannet. Hagen er full av velsmakende frukt.
Med karakter framførte hun dette partiet og hadde ikke unødig hastverk med å formidle teksten.
Symfonien er den eneste hvor Mahler unngår bruk av tung messing. Også slagverksdelen er betydelig dempet. Men utrolig vakkert blir det, og igjen må vi bemerke at det er synd at Mahler ikke fikk leve lenge nok til å opppleve en nordisk vår eller midtsommer med sitt overveldende lys og eksplosjon av livet i naturen.
Konserten startet med Mozart, en symfoni og et par arier. Men høydepunktet kom etter vår mening med den bøhmiske naturskildringen.
