Oslo Konserthus 8.11.2012, Francis Poulenc: Gloria, Carl Orff: Carmina burana, Oslo-filharmonien, Marc Soustrot – dirigent, Mari Eriksmoen – sopran, Gert Henning-Jensen – tenor, Morten Frank Larsen – baryton, Oslo Filharmoniske Kor, Sølvguttene
Carmina Burana er udiskutabelt et verk som setter deg i god stemning. Humøret er det intet å utsette på etter en konsert med dette verket på programmet, med for det meste latinske tekster om munkenes glade lag og øldrikking, fester og den yre vårens komme.
Vi var flere fra Kulturspeilet som på konserten i går husket samme verk på Rådhusplassen for over ti år siden. Den gang satte verket oss i fyr og flamme. Noe langt annet og atskillig sterkere ble det innendørs. Her var det kraftig, gjallende og effekten med kor og især rytmeinstrumenter ble så å si uimotståelig.
Carl Orff skrev dette verket på 1930-tallet og det har siden stått som et av de mest spilte verkene fra det forrige århundret. Det er ikke selve musikken som gjør det stort, den er for å si det slik, heller svak, men kombinasjonen – foreningen – av kor, orkester, sangsolister og ikke minst rytmer. Til tider kunne sangsolistene oppføre seg nesten som rockeartister på podiet for så i neste takt smelle til med vanvittige stemmesprang som omtrent måtte fortone seg som umulige.
Carl Orff var opptatt av at musikken hans skulle brukes. Han tilstrebet en forening av flere elementer hvor eksempelvis rytme og kor er sentrale. Utgangspunktet for dette verket var middelalderdiktning fra Benediktbeuern-klosteret i Bayern på 1200-tallet, en samling ikke-kirkelige vers med folkelig innhold. Noen av dem var uttrykk for munkene i glade lag over ølseidelen. Andre var rett og slett kjærlighetsdikt om vårens komme og hva som skjer mellom unge mennesker.
Frodig, livsbejaende og til dels rett på sak, uten den senere tids klamme og tyngende moralisme som kom til å lamme Europa helt opp til vår tid, og delvis gjør det ennå.
At slikt gjør suksess, er utvilsomt. Stemningen var også stor i Konserthuset i går. Korene må i særlig grad berømmes, men også orkesteret fulgte bra opp med rytmisk og spenstig presisjon.
De tre sangsolistene imponerte i sine partier. Mari Eriksmoener i full utvikling framover som vår nye store stjernesopran. Hun mangler foreløpig den helt store fyldigheten i stemmen men imponerte sterkt, særlig i den nesten umulige koloraturen helt mot slutten. Både Gert Henning-Jensen og Morten Frank Larsen gjorde sin saker bra, særlig førstnevnte som med enkel kroppsvending brakte scenisk liv til sin svanefortelling.
Som første post på programmet opplevde vi Poulencs Gloria, et verk fra 1950-tallet. Vakker skjønnmusikk med stemmen til Mari Eriksmoen som bar klart og tydelig. Det var den rette opptakten til den rytmiske kaskaden som fulgte.
