Oslo Konserthus 13.2.2003 Brahms: Ungarske danser nr. 17-21, Kverndokk: Konsert for fiolin, klaver og orkester The Chrystal Cabinet (urframføring), Brahms/Schönberg: Klaverkvartett i g-moll,
orkesterversjon Oslo-filharmonien, Peter Herresthal, fiolin Gonzalo Moreno, klaver , dir.: Eivin Aadland
Oslo Konserthus i går: fyrige ungarske danser og en spenstig orkesterversjon av klaverkvartetten servert med frosne isbiter til.
For anerledes var det ikke mulig å tolke Geir Kverndokks nye konsert for klaver, fiolin og orkester. Lyden av iskrystaller – stillheten – eller is som knuses var sterk assosierende med hans nye verk. Så bærer det også undertittelen The Chrystal Cabinet etter et dikt av William Blake.
For å tydeliggjøre visjonene er diktet gjengitt i sin helhet i programmet. Vi leste det ikke og ønsket å bevare assosiasjonene musikkverket ga oss for oss selv. Bedre blir det ikke når komponisten oppgir å ha analysert den spektrale lyden av kirkeklokkene på Røros for å gi et musikalsk bilde av det frosne landskapet. Vi har riktignok oppholdt oss noen uker i Bergstaden, men fikk ikke noen gjenkjennelse med de spektrale sfærene, hverken i kirkeklokkene eller andre steder.
Men lyden av knust is var der til gjengjeld, godt assosiert av komponistens tanker om snø, frost og stillhet. Det er dette som er gjennomgående i dette verket, fra de knivskarpe dissonansene mellom de to soloinstrumenmtene i første sats til den nesten hviskende overjordiske vakre tredjesatsen. Komponisten beveget seg ikke i noe pling-plong landskap men til gjengjeld ble hans forklarende elementer litt for brysomt påtakelige, Antydningen kunne holdt lenge. For det vi hørte, hørte vi jo.
Konserten lå i de beste hender hos Peter Herresthal og Gonzalo Moreno.
Et knippe av Brahms ungarske danser gjorde sitt til å fyre opp temperaturen før denne urframførelsen. Orkesterversjonen av klaverkvartetten i g-moll slik Schønberg så den avsluttet kvelden. Om spektralfargene befant seg i den grønne og blå delen av skalaen under urframførelsen, var det atskillig varmere kulører i disse to verkene.
De ungarske dansene er et overflødighetshorn og dette utvalget tilhørte de mindre spilte. Men de varmet desto mer. Hans klaverkvartett i g-moll ble tatt hånd om av Schønberg som orkestrerte verket en gang på slutten av 1930-tallet. Den gangen var Schønberg en fattig politisk flyktning i USA og måtte nedverdige seg til å skrive tonale verk i D-dur og G-dur på bestilling.
Men i denne orkesterversjonen er det livsgleden som har fått lov til å bestemme. Han tillot seg å stå temmelig fritt, noe sistesatsens bruk av slagverk ga tydelig beskjed om. I tredjesatsen aner vi faktisk også et tilløp til symfoniske dimensjoner, men i grunnen er ikke dette mer enn en sprudlende farvesetting av et kammerverk.
For i utgangspunktet er det et kammerverk. Det mister selvsagt den tettheten og intimiteten som kammermusikk frambringer men gir oss til gjengjeld en rik orkesterpallett fra Schønberg som riktignok ikke kunne dy seg og peiset på litt ekstra svulmende et par ganger. Han var opptatt av å få fram de sidene i verket som til nå hadde vært “gjemt” ved å overføre musikken fra fem til åtti musikere. Og det oppnådde han med ettertrykk.
Det var et verk som varmet og framført med en helhjertet entusiasme av orkesteret ledet av Eivin Adland. Lyden av iskrystaller til tross, det ble en varm kveld.
