Oslo Konserthus 2.2.2010
Brahms: Fiolinkonsert, Richard Strauss: Also sprach Zarathustra
Staatskapelle Dresden, dir.: Neeme Järvi, fiolin: Frank Peter Zimmermann
En varm dirrende lyd brer seg i konsertsalen. Det er intenst, nært og vakkert. Vi har besøk, Staatskapelle Dresden er her med sin Brahms.
Det kanskje eldste virksomme symfoniorkesteret i verden spilte i Oslo i går. Staatskapelle Dresden ble grunnlagt i 1548 og er ikke bare bærer av en unik tradisjon. Det er også et av verdens aller fremste symfoniorkestre. Av dirigenter som har ledet begge orkestrene har vi fått erfare den oppfatning at det kan endog være et strå hvassere enn Berlin-filharmonikerne og det sier i grunnen alt. Gjennom hundreårene har mange celebre personligheter ledet orkesteret. Mest kjent for ettertiden er Richard Wagner og Richard Strauss. Wagner innførte i sin tid tradisjonen med framføringen av Beethovens niende symfoni Palmesøndag på en tid da musikkverdenen så på denne symfonien som uforståelig og gal manns verk.
Orkesterets mer eller mindre faste jobb er å være husorkester ved Semper Oper, en opera-institusjon som ble regnet som den ledende i verden inntil annen verdenskrig da den ble lagt i grus som følge av vestmaktenes vanvittige bombing med den fryktelige ildstormen til følge i februar 1945.
Frank Peter Zimmerman spilte fiolinkonserten til Brahms. Han gjorde det med inderlig uttrykk og nærmest kjærtegnet tonene i de vare og stille partiene. Men teknisk elegant mesterskap fikk han også vist i enkelte partier. Stor jubel med ekstranummer.
Det som overrasket oss var den varme lyden fra orkesteret. Helt fra første tone hørte vi noe helt eksepsjonelt. En svært fyldig strykerklang og eminente blåsere. Dette var vidunderlig!
Richard Strauss etter pausen ble rene himmelferden. Orkesteret er kanskje det fremste Richard Strauss-orkesteret i verden i dag. Ikke bare fordi de mestrer et elegant og strøkent samspill med sin kjempestørrelse – langt over hundre – men også fordi tradisjonen bokstavelig talt sitter i hornene, les: veggene. Det var ved Semper Oper at hele ni av operaene til Richard Strauss ble urframført i sin tid.
Det var i partier i denne framførelsen at du riktig skalv av fryd for all vellyden du hørte. Det bevret, dirret og levde som noe utenomjordisk uvirkelig.
Vår gamle kjenning Neeme Järvi erstattet sjefsdirigent Fabio Luisi som er inne i et lengre sykdomsfravær. Neeme Järvi er en dirigent som har betydd like mye for svensk musikkliv og Göteborg Symfoniker som Mariss Jansson for Oslo-filharmonien. Begge har ført disse orkestrene opp i topp verdensklasse. I går viste han seg fra en opplagt side, og det vanket hele to ekstranummer før publikum var fornøyd og han tok med seg notene og førstefiolinisten på vei ut.
Selv Konserthuset viste seg fra en varm og tiltalende side i går. Men lyssettingen var merkelig. Lyset var spredt ut til flankene, mens store deler av podiet var nesten i mørke. Vi synes svært synd på den kontrabassisten som etter pause hadde lyset rett mot seg. Har de ikke hørt om lysprøver i Konserthuset?
Likevel: For en kveld!
