Oslo Konserthus 27.1.2005 Berlioz: Ouverture til Béatrice og Bénédict, Thomasi: Trompetkonsert, Bruckner: Symfoni nr. 6
Oslo-filharmonien Ole Edvard Antonsen – trompet, Dirigent: Jukka-Pekka Saraste
Jukka-Pekka Saraste fikk lang og varm applaus da han for første gang viste seg fram for publikum som orkesterets nytilsatte kommende sjefsdirigent. Etter siste dobbeltstrek på Bruckner vanket det også fanfarer fra orkesteret. Snakk om en velkommen ansettelse!
Den 48-årige finnen var det rette valget for orkesteret i den rette stund. Det var kanskje også dette som gjorde at kveldens konsert fikk en ekstra dimensjon ved seg som gjorde opplevelsen større.
Bruckners sjette symfoni er et verk som komponisten aldri fikk høre i sin helhet mens han selv levde. Men det er et verk som med nesten en times framføringstid står trygt på sine egne ben, plassert mellom den grandiose femte og den syvende symfonien, hans definitive gjennombruddsverk for det bornerte Wien-publikummet.
Det er også et verk som fortsetter å leve i sinnet lenge etter siste takt. Slik er Bruckner, han kan opprøre eller mane til inderlig ro. De lange orgellinjene er noe som særpreger ham, noe vi særlig til fulle får demonstrert i hans etterfølgende syvende symfoni. Hans symfonier blir mange ganger med rette sammenliknet med gotiske katedraler som strekker seg oppover mot himmelhvelvingen.
Men man behøver ikke være religiøs for å ha et sterkt utbytte av Bruckner, noe den kommende sjefsdirigenten understreket ved sin ansettelse sist mandag (se Kulturspeilets oppslag). Musikk taler mer enn noe annet til følelsene, og oppleves derfor forskjellig fra menneske til menneske. Kanskje det var noe av dette som gjorde at Bruckner framsto med en ny dimensjon i hendene på den kommende sjefsdirigenten.
For i går kveld kunne vi ikke snakket om gotiske buer og himmelske hvelvinger, snarere fikk jeg ut av denne framførelsen en følelse av friskhet og nærhet som jeg knapt tidligere har opplevd med Bruckner. Det er kanskje denne siden ved Saraste som er det som kan vise seg å være den umiddelbart mest slående styrken hans: hans ungdommelige entusiasme. Bruckners symfonier er store romantiske symfonier, og han var ved siden av sin motpol Brahms den siste store symfoniker som skrev i et strengt formspråk.
Nettopp dette var det sterkeste inntrykk undertegnete sitter tilbake med, en overveldende strøm av den friske pågåendheten som strømmet mot oss. Og her kunne vi også fornemme hva snart avtroppende sjefsdirigent Andre Previn har gitt orkesteret, evnen til at hver musiker tør å spille ut og stole på seg selv.
Så satte denne framførelsen også det meste annet i skyggen denne kvelden. Berlioz’ innledende ouverture ble i denne sammenheng nærmest å regne for et shownummer, selv om Ole Edvard Antonsenhevet stemningen en god del med sin framføring av Tomasis trompetkonsert. For dette verket utmerket seg ved en stor cadenz i førstesatsen og en skjønn og bluesy annensats. Og den norske trompeteren var strålende i sin framføring av denne konserten.
Men Bruckners majestetiske toner feiet alt dette til side etter pause. Det ble en kveld som vil bli husket i lang tid etterpå.
