Oslo Konserthus 3.10.2008 Philippe Hurel: Tour à tour (2008) (urframføring – Bestilt av Ultima til Oslo-Filharmonien med midler fra Norsk kulturråd og French Ministry of Culture), Henrik Hellstenius: Perte de mémoire (2008) (urframføring – Bestilt av Oslo-Filharmonien med midler fra Norsk kulturråd), Georg Friedrich Haas: Natures mortes (2003), Oslo-Filharmonien, Per Arne Glorvigen – bandoneon og resitasjon, dir.: Christian Eggen
For konsertgjengere flest framstår Ultimafestivalen – som omtrent all ny musikk – som noe fjernt, eksklusivt og fremmed. Det viste seg også på gårsdagens konsert. Sjelden var det så glissent mellom benkeradene når et av verdens fremste symfoniorkestre holder konsert. Men vi som var her fikk opplevelser som vi knapt har i en konsertsal, knapt opplever i det hele tatt.
Oslo-filharmonien valgte i fjor å stå over denne festivalen. I år var de lykkeligvis tilbake – og det skal vi være glade for.
Hva er det med ‘ny musikk’ som er så fascinerende? Tanker settes i gang, bilder strømmer på, fantasien vekkes – og vi opplever etterhvert kanskje en indre ro som vi må erkjenne at musikken har satt i gang. Eller indre opprør. Det er jo slik det er. Vi kan forskrekkes over krasse klanger og lyder vi ikke greier helt å tilegne oss, eller rett og slett frastøtes av – og det gjorde vi også i går. Samtidig opplever vi hvordan et stykke musikk, eller en samling organiserte lyder, kan løfte oss langt utover hverdagstilværelsen og skape dimensjoner vi knapt kan forestille oss.
Det som gjorde susen i går var Ultimakomponisten Haas’ store orkesterstykke Natures mortes fra 2003. Haas var også den komponisten som sto for musikken til Jon Fosse-operaen Melancholiasom vi opplevde i Bjørvika på onsdag. Vi oppfattet temmelig klart at det var hans tette musikk som skapte mye av intensiteten i dette sceneverket.
Noe langt annet ble det i går. Natures mortes er et grandiost verk for stort orkester. Det spares ikke på virkemidlene, hele det store orkesteret tas i bruk. Men dette er ikke bare et orkesterverk, det skaper en type opplevelse som løfter oss langt utover hva en ordinær konsert kan gi oss.
Verket begynner med tunge skritt fra orkesterets dype regioner. Etterhvert oppstår gradvis en ny puls. En lite merkbar rytme når først inn til oss fra harpen. Siden overtar gradvis hele orkesteret og rytmen fyller hele lydrommet. Det blir noe demonsk og bolero’sk over det. Men kjære, dette er ikke noe annet enn borgerlige åttendeler. Men også formaliserte noter nedtegnet på et papir kan skape dimensjoner og tegne et landskap. I store deler av verket i det som kom hører vi hvordan orkesteret etterhvert blir liggende og hvile på eneste lang tone.
Haas er opptatt av musikk som grenser inn til det mikrotonale. De ørsmå intervallene skaper friksjoner og dissonanser – slik vi hørte på onsdag at de skal framstille et sinn på vei mot vanvidd. Noe annet blir det med dette orkesterverket. Natures mortes kan minne såvidt om Ligeti i sine glidende dissonanser. Men komponisten selv uttaler at arbeider av Roy Lichtenstein (!) har betydd mye for ham (vi må spørre oss: hva har popart med slik storslagen musikk å gjøre?). Det var et orkesterverk som i sin grandiose velde rett og slett førte oss inn i en annen verden.
Konserten i går bød også på to urframføringer, Hurels Tour à tours Tour à tour – tett og intenst, men også etterhvert litt forutsigbart og Hellstenius’ Perte de mémoire, konsert for bandoneon og orkester. Men egentlig var det et stykke for resitasjon med tekst av Hellstenius hvor Per Arne Glorvigen hadde påtatt seg oppgaven med å framføre en tekst som tydelig henspeiler på hvordan minnet forsvinner og blir borte, med andre ord en Alzheimers-rammets triste situasjon.
Derfor ble det også en slags teateropplevelse ut av det. Per Arne Glorvigen henvendte seg direkte til oss i salen, såvel som til dirigent og musikere, og gikk ned til benkeradene og forsøkte å få i gang kommunikasjon. Det sentrale var hele tiden instrumentet hans, arbeiderklassevarianten av trekkspill, og også en del av framføringen henspilte på trekkspell i sommerkvelden. Merkelig og uvandt, for å være ærlig. Men det gjorde likefullt at vi ble rykket ut av vår tilværelse som passiv mottaker av musikk, av å sitte i en sal og motta musikk, av en ‘vanlig’ konsertopplevelse.
Det er slik ‘ny musikk’ kan fungere. Den kan rykke oss ut av det tilvandte og få oss til å se verden og oss selv på en ny måte.
Dagens nye musikk er morgendagens klassikere. Det var nok atskillige av dem som i 1828 så den niende symfonien som gal manns verk av den stokk døve komponisten. Det gikk hele hundre år etter hans død før Johann Sebastian Bach ble spilt og anerkjent som en genial komponist og først i vår tid har Gustav Mahler fått den anerkjennelsen han fortjener.
Finnes Natures mortes innspilt på CD?
