Oslo Konserthus 26.2.2004 Beethoven: Symfoni nr. 4, Elgar: Enigmavariasjoner, Oslo Filharmoniske Orkester, dir.: Andre Previn
Velkommen tilbake, Andre Previn! Langvarig applaus fra publikum møtte sjefsdirigenten både før og etter pause. Det var tydelig at mange i salen satte virkelig pris på gjensynet med ham.
Og med sjefsdirigenten på plass ser vi hva som er utrettet med dette orkesteret og hva han har inspirert det til. For det er ikke tvil om at med Previn har Oslo-filharmonien innledet en ny epoke, en tid med fordyping og innlevelse.
Det er ikke lenger på tå hev. Det er ikke nødvendig å skjerpe seg mer enn det som forventes. For nå spiller musikken ut, det er en fryd å høre hvordan tonene spiller ut og blir levende.
Slik opplevde vi det i første rekke med Beethoven i kveld. Den nesten ‘hayden’ske’ fjerdesymfonien er ikke av hans mest spilte verk. Men her løftet den seg og vi opplevde nye sider ved Beethoven. Det var på ingen måte en opplevelse av en Beethoven-symfoni framført med teutonske paukeslag, men et vakkert framført stykke musikk.
Symfonien åpnet med lange klanger, nesten bevisst dratt ut mot det sødmefylte før det tettet seg til i presise tutti’er.
Elgars Enigma-variasjoner er beheftet med endel mystikk, hva mente han egentlig med disse variasjonene? For oss framsto det som ren musikk, i partier vakkert med en bratsjsolo av og til nesten uhørlig i bakgrunnen. Andre ganger spisset det seg til med spenstige hopp og kraftige klanger, mens vi gjennom hele verket hørte tydelig hvordan den kommende symfonikeren formet sitt stoff.
Musikk skal aldri forklares, den kan til nød nytes. Men fremst av alt skal den gi impulser og stimulere. Sånn sett var dette en rik konsert.
Kveldens Beethoven og neste ukes program utgjør turneprogammet for Tyskland og Sveits om to uker.
En rik konsert hvor publikum visste å kvittere for opplevelsen gjennom langvarig varm applaus.
