Jan Guillou: Men ikke hvis det gjelder din datter, Piratforlaget 2008, 400 s.
Velkommen tilbake, Hamilton! Etter femten års pause og med gjesteopptreden i den palestinske ubåten for et par år siden, er svenskenes største helt gjennom alle tider, Carl Gustaf Hamilton, tilbake i gammel skikkelse. Her er det eventyr og og hardpakket action hele veien, samt litt sentimentalitet, som for femten år siden, personene er stort sett de samme. Det er bare verden – og Sverige – som har forandret seg.
Guillou er inspirert av begivenhetene rundt de danske Muhammed-tegningene for et par år siden og dette danner bakteppet for handlingen i denne boka. Men Hamiltons gamle feltkumpaner, Bertini og Stålhandske, nyter sin rødvin stort sett i ro i kulissene og i stedet innfører Guillou en ny person i Hamiltons verden, den tidligere fremmedlegionæren Pierre Tanguy. Forfatterens alter ego, Erik Ponti, får en ennå mer framtredende plass i denne boken enn i noen annen tidligere Hamilton-bok, faktisk her forkledt som en ganske stor historie om Guillous egen farvel til journalistverdenen i svensk TV, i boka fordekt som radio. For den saks skyld kan man godt si at Hamilton selv og franske Tanguy også er en del av Guillou selv, eller rettere, hvordan den fransk-norske Sverige-bosatte forfatteren ønsker å oppfatte seg selv.
Det er mye om seg selv han skriver. Tydeligere ser vi det nå etter at det har gått noen år siden sist vi fikk den siste egentlige historien om den svenske James Bond. Ekstremt fin-gastronomisk opptatt og utførende beskrivelse av nyyyydelig rødvin hører med, likesom jakthistoriene og hjortene. Det er ikke vanskelig å møte igjen virkelighetens overklasseforfatter fra Östermalm med eget jaktgods i Roslagen i de bøkene han skriver.
Mens forfatteren selv irriterer på seg den yngre generasjon med sin arrogante skråsikkerhet og overklassetilværelse som opplagt står i skarp kontrast til det budskap han mener å forfekte med 70-tallets maoisme og klassestandpunkt, er det ikke til å komme forbi at han skriver knakendes gode bøker. Årets bok er intet unntak. Faktisk er det en bok med en oppbygging og driv på linje med de aller beste i Hamilton-serien. Så om Jan Oscar Sverre ikke akkurat er Sveriges mest populære mann, er det ingen tvil om at hans romanskikkelse Hamilton scorer høyt, om ikke aller øverst, som Sveriges mest populære helt gjennom alle tider.
Hva er det som gjør Hamilton så utrolig populær? Det er ikke bare tidenes kanskje største bok-suksess i Sverige, det sier også noe om Sverige selv. Den gamle stormakten hadde behov for å finne et fast punkt da den gamle verden var i ferd med å rase sammen på slutten av forrige århundre, og likesom engelskmennense søkte tilflukt i sin James Bond, fikk svenskene sin Hamilton. Dessuten er det bøker som nærer oppunder hevnfølelsen mot alle de som nå var på jakt etter å felle folkhemmet, det trygge og tilsynelatende solide sosialdemokratiet.
Selvfølgelig kunne ikke Guillou la Hamilton helt hvile, noe vi opplevde i ubåtboka, selv om han her kom litt i bakgrunnen i selve handlingen. Her står han imidlertid i fokus hele veien. Noe gråhåret har han blitt, i hvertfall med grått sjømannsskjegg, og lagt noen år til sin hals. Boken starter på en måte der Hamilton-serien sluttet, han vil gjenoppta sin sak for ti-tolv år siden og få seg frikjent for de drapene som han mener fant sted i opplagt sinnsyk tilstand. Dette skjer også og vi får i tillegg en lang historie om Erik Pontis vei ut av journalistikken, les Guillous vei ut av det utrolige oppulære Rekordmagasinet på TV, samt også en kort repetisjon av Guillous egen personlige historie der han i 1970 ble dømt til ti måneders fengsel for sine journalistiske avsløringer om Informationsbyråen (IB-affæren), fem måneder effektiv soning som han måtte bruke godt i og med at han helt opplagt brukte tiden til å tenke ut Hamilton-skikkelsen og alle intrigene som en slags hevn mot det håpløst inkompetente sikkerhetspolitiet – og det samfunnet som fengsler journalister for det de skriver.
Han svinger også pisken i denne boka. Høyrevridde “terroristeksperter” får så det gyver etter og han er ikke nådig mot det fundamentalistiske Bush-regimet. USA og Saudi-Arabia stiger nå fram som Det Onde selv. I stedet opptrer Frankrike og Russland på arenaen som hjelpende hender i kampen mot banditter og terrorister. Litt farge av samarbeid og omgang med kollegene G.W.Persson og Henning Mankell har smittet av, her opptrer personer i handlingen som er blitt brukt i andre bøker. Morsomt er egentlig den måten forfatteren involverer seg selv i handlingen, ikke bare i Erik Ponti-skikkelsen, som vi møtte første gang i den senere filmatiserte og dramatiserte Ondskapen allerede i 1981. Men her går han lenger. Bare se på følgende setning på s. 407: “Erik skulle skrive Carls biografi i ikke mindre enn ti bøker. Det ble den mest leste bokserien i landets historie.”
Nå er det blitt tolv bøker. Og den siste er omtrent den mest spennede og underholdende av dem alle!
