Velkommen tilbake til Oslo!

Bjørvika 8.2.2011 Brahms: Klaverkonsert nr. 2, Wagner: Prelude und Isoldes Liebestod, Richard Strauss: Rosenkavalier Suite, Concertgebouworkesteret, Leif Ove Andsnes – klaver, Dirigent: Mariss Jansons

Det er snart ni år siden sist Mariss Jansons ledet en konsert i Oslo. At han er utrolig populær her vitner de to konsertene i Bjørvika om. Utsolgt i lang tid. På nippet til hektiske tilstander for å skaffe seg billetter. Folk betalte gladelig de 1500 oljekronene det kostet for de beste plassene.

Nå er forholdene i Oslo atskillig endret på disse ni årene. Mariss Jansons kan innta nasjonens nye storstue som har kommet til etter at han forlot Oslo i 2003, operaen i Bjørvika, som har en klang og akustikk hans tidligere problembarn Konserthuset ikke engang er i nærheten av, eller rettere, ikke befinner seg på samme klode som.

Den gangen – i mai for snart ni år siden – spilte Oslo-filharmonien symbolsk Solveigs sang som farvel og ekstranummer, vel vitende om at det nok ville gå både vinter og vår før han kom tilbake til Oslo. Men det tok nesten ni år – og hva var ikke bedre enn at Norge da kunne by ham på superakustikk i sin nye flotte storstue når han nå kom på besøk med Concertgebouworkesteret som er utropt som verdens beste symfoniorkester av entusiastiske engelskmenn.

Mariss Jansons er i dag sjefsdirigent for to av kontinentets fremste orkestre. Det nederlandske topporkesteret som vi opplevde i Bjørvika og den bayerske radioens symfoniorkester som uomtvistelig er helt på toppen i rangeringen av Tysklands fremste symfoniorkestre, like selvsagt som det bare har Berlin-filharmonien foran seg. Dette nøkternt sagt fordi det trengtes ikke en uheldig prøve i Oslo Konserthus med usynkrone drillbor for at han skulle flytte på seg og få nye oppgaver helt ‘der oppe’.

Han er blitt noen år eldre siden sist vi så ham. Trippingen og de raske lette skrittene er ikke like påtakelig som sist. Det var først under andre ekstranummer – fra Lohengrin – at vi opplevde hans karakteristiske lett hoppende ‘skyggeboksing’ på scenen. Men det var én forskjell fra sist: de siste årene i Oslo brukte han ikke dirgentpinnen. Den var på plass i går.

Da Mariss Jansons kom ut på scenen i Bjørvika-operaens flomlys kunne vi ikke annet enn å svelge en klump. Vi kan ikke annet enn å ha sterke følelser for den mannen som mer enn noe annet har hatt den kanskje aller største betydningen for norsk musikkliv noensinne. Han løftet Oslo-filharmonien inn i verdenstoppen og ga dermed vårt musikkliv en selvtillit som bærer rike frukter vi oppplever den dag i dag. 

Symbolsk nok var det med norsk musikklivs fremste stjerne, pianisten Leif Ove Andsnes, han kom ut på scenen med. Den andre klaverkonserten til Brahms sto på programmet.

Det er et veldig verk. Gigantisk. Overveldende. Mer en symfoni enn en konsert. Verden hadde aldri før sett en klaverkonsert av slike dimensjoner og det koster den dag i dag atskillige vanskeligheter å oppføre det.

Sett bort fra de tekniske utfordringene er det kompleksiteten i verket som krever sitt. Brahms har en tendens til å dynge på med sine teksturer, tette orkesterklanger med et klaver midt i seg.

Men likevel inneholder konserten sine øyeblikk av stor skjønnhet. I går måtte vi vente nesten tre kvarter før celloen åpnet tredjesatsen og vi opplevde et nydelig samspill med klaveret.

Vårt inntrykk var at det løsnet ikke helt før da i denne konserten. Kanskje var orkesteret slitne og reisetrøtte – de spilte i København dagen før – og best ut av det kom utvilsomt den ‘symfoniske pianisten’. Orkester og solist har framført denne konserten to ganger tidligere de siste dagene. De har fremdeles konserter i Stockholm og Luxemburg igjen hvor denne konserten står på programmet.

Men i sistesatsen oppsto den magiske flukten hvor musikken hever seg og berører deg. Orkester og dirigent fikk til en fortryllende reise i lette løp.

Her fikk vi litt av den følelsen begistrete engelskmenn måtte ha hatt for et par år siden da de tok de største superlativer i sin penn. Men det var først etter pause med Wagner at orkesteret foldet ut vingene og viste hva det sto inne for. Vellyden bredte seg i Bjørvika. Tristan og Isolde-musikken ble framført med følelse og nerve. Sterkest inntrykk gjorde cello-gruppen der de nesten uhørbart hvisket fram klangene sine. Imponerende!

Det ble selvsagt stor jubel for gjensynet med Mariss Jansons i går. Publikum nærmest ‘tvang’ orkester og dirigent til ekstranummer. Det ble først en trist vals av Sibelius, men jubelen ville ingen ende ta før et feiende forspill fra Lohengrinavsluttet det hele. Da tok Mariss Jansons med seg førstefiolinisten ut av podiet og resten av orkesteret fulgte etter.

Det blir konsert i dag også med Mozart og Beethoven på programmet.

Gjensynet med Mariss Jansons var gledelig og varmende. Når vi opplever musikk framført som i går kan vi gjerne vente ni år til neste konsert. Men aller helst ønsker vi Mariss Jansons tilbake så fort som mulig.

Så fort som overhode mulig!