Terje Bjørklund: Musikk for strykere
Arctos – fiolinkonsert, Carmina og Cantos for strykekvartett, Per la strada for solo fiolin, Sarek
Trondheim-solistene dir.: Bjarne Fiskum, Marianne Thorsen – fiolin, Chilingirian String Quartet Hemera HCD 2923 (tidligere gitt ut på Victoria VCD 19096 – 1994
Dette er en usedvanlig velklingende CD. Fra det øyeblikk tonene fra den nyenkle fiolinkonserten Arctos smyger seg inn på deg til Trondheims-solistene avslutter komponistens naturinntrykk fra Sarek, sitter du igjen med utelukkende velklang i hodet. Ingen provoserende akkorder eller toneganger, ingen dynamiske brudd eller utfordringer.
Det er musikk som får en til å assosiere med nyenkelheten en finner hos unge britter som Tavener og Gavin Bryars eller hos endel av de suksessrike komponistene fra Øst-Europa. Bare med ett unntak: Terje Bjørklund lar sin musikk være lykkelig befridd for spekulative åpenbaringer, han ønsker ikke å legge noe religiøst budskap eller filosofisk-mysteriøst syn i sine toneklanger.
Til tider kan det også låte vel for nyenkelt. Men vi må også tåle at øret spennes mot velklang framfor opprør. Det er ikke galt å utfordre klangbildene framfor det grensesprengende uvandte.
Terje Bjørklund er i musikk-Norge kjent som jazz-pianisten. I 1980 fikk han Buddy-statuetten for sin innsats i vårt hjemlige jazz-miljø. De senere år har han fra sin posisjon som lærer ved musikk-konservatoriet i Trondheim orientert seg mot kunstmusikken. I 1993 var han festspillkomponist ved Festspillene i Nord-Norge.
Med sin bakgrunn fra jazzen, er det klangbildet som dominerer. Her minner han om andre som komponerer i spennet mellom erfaring eller utøvelse fra jazz og den seriøse kunstmusikken, eksempelvis Gavin Byars.
Norsk Komponistforening skal ha all heder for denne utgivelsen. Den representerer med kanskje et lite unntak, et aldri så lite brudd med profilen på CD’ene til Komponistforeningen. Vanligvis er ikke NKF redd for å presentere spenstig og uredd musikk på disse CD’ene av ‘seg selv’. Dermed blir det også musikk for seg og nærmeste kolleger, kanskje også for studie-miljøene – men neppe for et større publikum. Denne CD’en representerer et vendepunkt for dette.
Og her tenker jeg ikke på den tonale delen av lydbildet – at musikken er vakker og lett tilgjengelig – men også fordi utøver-siden er helt eksepsjonell.
Dette er en gjenutgivelse av den 3-4 år gamle produksjonen til det henfarne selskap Victoria. Da denne CD’en kom, ble fokus satt på det eminente spillet til Trondheim-solistene. Siden har dette ensemblet lagt ytterligere styrke til sitt renomé. De to komposisjonene ensemblet spiller på – Arctos og Sarek – er nydelig utført, veklingene og fint balanserende. Bjarne Fiskum er dirigenten bak disse to opptakene.
Marianne Thorsen er allerede etablert som en framifrå fiolinist, med viktige oppgaver bak seg (hva er forresten dette ‘Berlin Symphonische Orkester’ som det hevdes hun har spilt med? Av de 5-6 faste symfoniorkestrene i Berlin, samt radio- og operakapellene, er det ingen med dette navnet). Her er hun solist i fiolinkonserten Arctos samt i solo-stykket Per la strada. I begge verkene er det en nytelse å høre hennes fyldige tone fra fiolinbuen, og den kler utvilsomt Terje Bjørklunds musikk usedvanlig bra.
Chilingirian-kvartetten er en av brittenes fremste kvartett-ensembler. På denne CD’en framfører de to komposisjoner for strykekvartett, Carmina og Cantos.
Det er like mye utøvernes ypperlige kvaliteter som komponistenes velklingende musikk som gjør denne CD’en til noe som hever seg langt over grosset av norsk samtidsmusikk på CD. Dette er CD’en du uten problemer kjøper til tanta di på Meråker – og som du selv avsetter tid til å nyte, riktig nyte!
