Kjetil Try: La de små barna komme til meg, Gyldendal 2008, 349 s.
Reklamemannen Try har tidligere gitt ut to krim-bøker, Pavlovs hunderog Stø kurs. I Stø kurs bruker han sitt nære kjennskap til Arbeiderpartiet som bakgrunn, i Pavlovs hunder henter han inspirasjon fra reklamebransjen. I sin tredje bok har han forlatt disse arenaene og skrevet en klassisk politiroman. Vi følger et team med politietterforskere i heseblesende jakt på å få oppklart en grufull kriminell handling hvor de vet hva som skal finne sted, men ikke hvor og av hvem.
Dette er en til tider svært vellykket krim. Historien beveger seg ubesværet og kjapt og vi følger i økende grad teamet av politifolket etterhvert som handlingen nærmer seg sitt crescendo. Try har lykkes tildels svært godt i å gå nærmere inn på privatlivet til sjefen for politietterforskerne. Her legger han opp til en troverdig sidehistorie som vi følger parallelt. Krimfortellingen bygger opp til en endeløs spenning og bokas siste del kan du ikke legge fra deg.
Den eneste lille innvendingen jeg kan ha mot boka er at selve den kriminelle handlingen kan virke litt for grufull. Men så er det jo noen av oss som har mer sarte sjeler enn andre og derfor bør dette kanskje ikke være noen innvending for alle de som setter pris på litt ekstra spenning og litt grufulle gjerninger.
En langt annen sak er at Try noen steder gjør bruk av levende personer med navns nevnelse og yrke i handlingen. Dette kan bryte mot illusjonen og den fiktive handlingen og du lurer på hvem som er hvem av de øvrige personene – og om historien egentlig er sann. Og hva er hva for en som i sine tidligere bøker har balansert mot virkelighetens verden?
Kanskje plukk, for dette er i høy grad en levende og velskrevet bok. Anbefales!
