Haruki Murakami: Kafka on the Shore, Harvill 2005, 505 sider
Han er fra før en av de mest originale, interessante, intelligente og merkverdige forfatterne i vår tid. Nå har japanske Haruki Murakami overgått seg selv med sitt siste verk. Man skal være forsiktig med å utrope morgendagens klassikere, men Kafka on the Shore er et så mesterlig stykke litteratur at fremtidens lesere og litteraturvitere burde stille seg i skammekroken om dette skulle bli en døgnflue.
Murakami har en gave som er få forfattere forunt. Samtidig som han slynger leseren ut i komplekse, intrikate i historier som fungerer på mange plan samtidig, historier hvor hver minste hendelse kan tolkes symbolsk, skriver han med en så fjærlett penn at man aldri et sekund føler at lesingen er et arbeid. Med knappe, elegante setninger tar han leseren med til et Japan som på en gang både har en hverdagslig, realistisk side og en dimensjon hvor de mest vanvittige hendelser finner sted. Slik er det også denne gangen. Samtidig som man får servert enkle beskrivelser av karakterer som utfører rutinemessige gjøremål som å lage lunsj, må man for eksempel også akseptere at det regner makrell fra himmelen, og at et konsept som verken er Gud, Buddha eller menneske tar formen til ikonet fra Kentucky Fried Chicken, Colonel Sanders. Sanders jobber for øvrig som hallik i en bakgate i Takamatsu.
Vi blir kjent med femten år gamle Kafka Tamura som rømmer hjemmefra, for å unnslippe sin fars spådom om at en forbannelse hviler over ham. Kafka skal i følge spådommen drepe sin far og ligge med moren som forlot ham mange år tidligere. Murakami låner blant mye annet altså fra Sofokles og spiller både på den gamle grekeren og Freuds tolkning. Samtidig gjør han både historien og psykologien så til de grader sin egen, at resultatet aldri står i fare for å bli uoriginalt.
Parallelt med den unge Kafkas flukt møter vi en gammel mann ved navn Nakata, som etter en merkelig hendelse under krigen ikke lenger kan lese, men derimot er i stand til å snakke med katter. Nakata settes i et moralsk dilemma av en katteslaktende Johnny Walker, mannen fra whiskyetiketten. Det ender med at den gamle mannen begår et drap, og legger ut på en underlig reise sammen med en lastebilsjåfør.
Slik kan man oppsummere den begynnende handlingen, men det føles litt nytteløst, for ethvert referat er dømt til å bare skrape overflaten av det som skjer. Hos Murakami ligger det alltid ekstremt mye vesentlig gjemt i detaljene til tross for den språklige enkelheten. Derfor er det en vanskelig jobb å yte ham rettferdighet i en anmeldelse. Løsrevet kan tekstens absurditeter fremstå som meningsløse, men det er de aldri. De leder leserens tanker ut i uante baner, og er ladet med symbolsk betydning. At denne ikke alltid er åpenlys og umiddelbart tilgjengelig, gjør verket enda rikere og pirrer nysgjerrigheten over mysteriet. Jeg vil driste meg til å påstå at man må være noe av en åndsamøbe om man ikke lar seg fascinere.
Et handlingsreferat sier selvsagt heller ingenting om de filosofiske utfordringene han konfronterer leserne med underveis, både på det etiske og psykologiske plan. Dette er i så måte et dypdykk av de helt sjeldne. Gjennom snodige, kjappe og humoristiske dialoger, samt Kafkas tankerekker og følelser, utfordrer forfatteren vanetekningen vår. Karakterenes famlende vei ut av indre nød og eksistensielle kriser, maner til revurderinger av hvordan et menneskesinn fungerer. Plutselig står det en enkel og elegant setning der og vender opp ned på alt man pleier å tenke. Men ta det med ro, og misforstå ikke. Murakami er på ingen måte så banal at han deler ut livsfilosofiske oppskrifter. Her er ingen enkle leveregler eller noe annet new age-skvalder.
Sakte og elegant veves et hav av metaforiske og konkrete tråder i de to historiene sammen til en innfløkt helhet, og denne gangen går hele den intrikate kabalen på et vis opp ved slutten på alle plan, noe som ikke alltid er tilfelle i Murakamis historier. De fleste har hittil regnet Trekkoppfuglen som japanernes hovedverk, men Kafka on the Shoreer mer fullendt og komplett. Den etterlater deg med en tilfreds følelse av helhet, samtidig som den paradoksalt nok ikke lar deg være i fred, selv når du er ved veis ende.
Dessverre er boken ennå ikke oversatt til norsk, selv om den kom ut i Japan i 2003, og i år fikk sin engelske språkdrakt av Philip Gabriel. Pax, som har utgitt Murakamis tidligere titler må derfor se til å få ut fingeren. Norge må ikke gå glipp av dette geniale mesterverket.
