Schönberg: Verklärte Nacht, Sandor Vereses: Fire transylvanske danser, Bartok: Divertimento
Camerata Bern, fiolin og dirigent: Thomas Zehetmair ECM 465 778
Verklärte Nacht er Schönbergs mest framførte verk. Det finnes kanskje ikke det verk i musikkhistorien som klarest illustrerer den tids oppløsing, sjelskampen og forvirringen. Her aner vi både Edvard Munch, ekspresjonismen og Siegmund Freuds borring ned i det underbevisste.
Sekstetten ble skrevet i 1899 og senere arrangert i flere versjoner for strykeorkester. Den mer minimale versjonen for strykeorkester er klart best, fullt orkester gir en lett grumsete utgave.
Verket er inspirert av et dikt av Richard Dehmel. Det er tonalt men komponisten strekker komposisjonen kanskje lenger enn noe annet han har skrevet i retning av oppløsing av det tonale bildet.
Nettopp på grunn av dette er det lett å falle for fristelsen å gi en versjon som er altfor overfølsom. Denne innspillingen med Camerata Bern og Thomas Zehetmair er ‘saklig’ i den forstand at musikerne legger ingen bestemt mening i den musikken de framfører. Vi skal ikke forføres inn i det ubevisste og metafysiske som dette verket klart inviterer til.
Derfor faller også de melodiske linjene fint på plass med Schönbergs oppløsing av det tradisjonelle tonebildet. Skal man ha Verklärte Nacht i en følsom tolkning typisk for sin tid velger man en annen innspilling.
Bartoks Divertimento ble skrevet ferdig i 1940 etter at han hadde emigrert til USA på grunn av nazistene. Det er siden blitt et av hans mest framførte verk.
Denne CD-innspillingens største overraskelse er Sandor Veress’ Fire transylvanske danser. Skrevet i 1941-43. Likesom Bartoks Divertimento er også dette skrevet for Paul Sacher og hans sveitsiske ensemble.
