Grieg: Strykekartett g-moll, Debussy: Strykekvartett g-moll
Vertavo-kvartettet Simax PSC 1201
Det er mange som holder Griegs g-moll kvartett for å være det fremste han skrev. Her får han fram det lyriske og melodiøse i klassisk sonateform, bundet sammen på en fast og overbevisende måte.
Det sa seg selv at før eller senere måtte Vertavo-kvartetten gi oss en innspilling av dette verket på CD. Det har ikke vært mulig å unngå på de etterhvert mange konsertene kvartetten gir i utlandet hvert år. Det unge ensemblet startet sin karriere pent og forsiktig. De mest spektakulære og populære verkene ble bevisst holdt unna i deres CD-utgivelser, som nå omfatter tre utgivelser for egen hånd og en med Hot Club de Norvege. I stedet er det de mer ukjente sidene i kammermusikklitteraturen de vil gi oss: Carl Nielsen og Robert Schumann.
Spillet deres har alltid vært friskt og spontant. De har også etterhvert fått en profesjonell tyngde. Nå er de også i stor grad blitt internasjonalt kjent. Det er turnevirksomhet særlig på de britiske øyer som har ført til denne fortjente fokuseringen på dem etter deres førstepris i det uoffisielle ‘VM for kammermusikere’ i Melbourne i 1995.
Kvartetten har nå eksistert i hele 15 år. Det begynner å bli en anselig tid, men det er riktig å si at det er bare de fem siste har vært representative for det nivået de holder i dag. Endringer i besetningen har også skjedd. Elise Båtnes har gått ut for å vie seg til sin karriere som solomusiker og ivareta den viktige posisjonen hun har blant Oslo-filharmoniens førstefiolinister. I stedet er Øyvor Volle kommet inn.
Når kvartetten nå tar steget vekk fra den ‘ukjente’ kammermusikken og framfører to av de mest sentrale verkene for strykekvartett er det grunn til å se dem nøyere etter. Jovisst, holder dette mer enn mål. Vi merker det på tyngden. De eier en sikkerhet og ro i sitt spill som imponerer. De beholder sin ungdomelige friskhet men har samtidig en sikker profesjonalitet i sin framføring. Mens vi tidligere i deres framføringer av Carl Nielsen, Schumann og dels Brahms kunne si at styrken var deres ungdommelige entusiasme, er det riktig å si at her trer de modne musikerne fram.
Grieg og Debussy har begge det felles at de skrev sine strykekvartetter i g-moll (Grieg har også en ufullført i F-dur). Men det er mer enn tonearten som binder dem sammen. I sine siste komposisjoner nærmet Grieg seg et impresjonistisk påvirket uttrykk, eksempelvis i Klokkeklang. Det er heller ikke tvil om at Griegs klangbaserte lyriske minimalisme øvet et visst inntrykk på Debussy. I tid er det ikke mer enn femten år som skiller disse kvartettene. Spørsmålet er om Grieg hos de unge franske komponistene fant en kilde til inspirasjon.
Det er mulig at Debussy kunne ha skjelt litt til Griegs kvartett da han skrev sin i 1893. Men tonespråket er umiskjennelig hans eget. Det er også interessant at dette er så å si det eneste kjente verket han har skrevet innen en klassisk sonateform. Grieg har tross alt en klaverkonsert og en symfoni bak seg.
