Brahms: Strykekvartetter c-moll op. 51 nr. 1 og a-moll op. 51 nr. 2
Vertavokvartetten Simax PSC 1156 (1998)
Det er noe med med Vertavo-kvartettens spillestil som er umiddelbar humørfyllt og friskt. Det kan lett bli en forslitt frase å si slikt, men fra første stund av er det den upretensiøse tilnærmingen de gjør til musikken som sjarmerer.
Disse to relativt tidlige kvartettene til Brahms representerer velkomment materiale til Vertavo-kvartetten. For ennå merkes at de holder litt tilbake, de vil ikke for alvor slippe seg løs med alt hva det innebærer. Det ekspressive og emosjonelle holdes fremdeles i tømme – for ellers hadde kanskje karrieren skutt en fart som relativt unge jenter ville ha hatt vanskeligheter med å holde tempoet i. Livet er jo ikke bare Vertavo.
Derfor pleies det hele forsiktig. Det skal ikke ta helt av. Ikke riktig ennå. Derfor får vi Brahms. Behersket. Moderat i uttrykket. Vi opplever ikke spill for galleriet, men en ydmyk, nesten innadvendt framføring, lavmælt syngende, sympatisk og ikke-prangende.
De får Brahms til å synge, og det i seg selv er ingen dårlig prestasjon.
Med disse to strykekvartettene opptrer de også i originalversjon, slik kvartetten startet den gangen jentene var purunge musikkstudenter – med Øyvor Volle på fiolin. Hun har erstattet Elise Båtnes som etterhvert har fått mer enn nok å konsenterer seg om med blant annet krevende solistoppgaver.
