Forventningene til denne boka var nok atskillig større enn resultatet. For det er ikke til å stikke under en stol at mange av oss gledet oss til denne boka, forfatteren hadde på forhånd skapt seg et visst navn som refser, politisk kommentator og samfunnsdebatant – med et frekt og lunt glimt i øyet. I tillegg hadde han en frisk og humørfyllt roadbok om Island bak seg. Her skulle det bli morro!
Men det har det ikke blitt. I hvert fall ikke slik man trodde. Visst er det mye artig å lese her og sikkert og visst vender Mimir opp ned på vårt politiske liv i sin raljering men den store innertieren oppnår han ikke. Eller i hvert fall ikke slik vi hadde forventet.
Mímir Kristjánsson: Vestkanttroll – en røverroman, Kagge forlag 2016, 197 s.
Jeg må likevel innrømme at jeg syntes det var mye fornøyelig lesing å finne. Men nå må det innrømmes at jeg har slagside som en overlevende fra 1970-åra, en slags venstrevridd radikaler. Jeg er svak for slikt som setter samfunnet på skakke og gjerne driver gjøn med det aller helligste: maktens menn og kvinner som tar seg selv altfor alvorlig.
Boka savner det helt store clou’et. Det blir rett og slett en røverroman, som Mimir selv setter i tittelen. Mye er skakt og skeivt i vårt samfunn og mye står for hugg. Men det blir ablegøyer ut av det som kanskje synes å ikke ha noen ende for fantasien, eller som ikke er i stand til å begrense seg selv. Og dermed mister det mye av piffen.
Et lite artig poeng er at han terget kraftig på seg finansmannen Øystein Stray Spetalen i sin tidigere bok om de superrike. Spetalen visste å svare for seg og Mimir gir igjen i denne røverboka og framstiller han som en mer eller mindre ynkelig skikkelse. Da hjelper det at han på forhånd karakteriserer boka som rett og slett en røverroman. Han kommer unna det med det. Foruten Spetalen får også Trond Giske en god del velfortjente kilevinker. Synes jeg da.
Mimir skal drive gjøn med vårt politiske liv. Der følger jeg ham langt på vei. At han har valgt Arbeiderpartiet som hovedmål for skytset, er naturlig og riktig. For det er sant som han dermed antyder at på den andre siden ser vi stort sett konturløse mennesker, uten profil og interessante trekk. For en Høyre-mann/-kvinne er i dag en fargeløs person. Det hjelper ikke å kaste slipset, som et par av dem har gjort. Like kjedelige a4 framstår de. Og jappifiseringen og seminarismen har gjort at de snakker like kaudervelsk uforståelig – og likt – de fleste av dem.
Lenger ute på høyre fløy er det riktignok noen fargerike typer som kunne tåle en ‘røverbok’. Men problemet med dem er at de tar slikt altfor alvorlig og da er poenget bort.
Nei, takke meg til Klassekampena ledere i sommer, stort sett alle signert Mimir. Her er det full guts, reisning og innhold for å si det slik, som kanskje lover bra for framtida. I hvert fall for fortsatt forfatterskap. Vi vil ha mer av den freidige, frekke og ertelystne Mimir!
Da kan vi kanskje forvente en verdig oppfølger av fjorårets Islandsbok…?
