Leif Ove Andsnes: Den långje långje vettranåttæ, Grieg: Fra Slåtter op. 72, og Norske Folkeviser op. 66, Geirr Tveitt: Fra Femti folketonar frao Hardanger, Monrad Johansen: Nordlandsbilder suite nr. 1, Valen: Variasjoner op. 23, Sæverud: Fra slåtter og stev fra Siljustøl, Kjempeviseslåtten, EMI Classics 5 56542 2
Vestlendingen Leif Ove Andsnes fornekter seg ikke når han for første gang i sin etablerte karriere skal presentere norsk musikk på CD (her regner vi ikke hans ‘ungdomssynd’, innspillingen av a-mollkonserten for Herren og et uttall år siden). De som forventet en tantevennlig samling av smash hits from Norway vil bli skuffet. Dette er snarere essensen av hva kunstneren Leif Ove Andsnes mener å stå inne for i dag når han skal presentere norsk musikk for klaver.
Og all ære til en ung mann som med en verdenskarriere foran seg, holder hodet klart og styrer unna sviskene og salgstallene. Han vil ikke brenne seg ut tidlig i sin karriere. Som vi har sett med hans siste CD’er – innspillinger av relativt ukjent musikk av Carl Nielsen og Robert Schumann – legger han vekt på musikken og utøvelsen, og ikke hvorvidt dette er velkjente og kjære toner som treffer lyttervennlige ører.
For når Grieg skal presenteres er det ikke de lyriske stykkene vi får høre, men en forstanding blanding av et utvalg av slåttene op. 72 med stykker fra op. 66, norske folkeviser. I det lille utvalget fra Geirr Tveitts fyrige folketoner fra Hardanger, styrer han også unna de mest spilte stykkene. I stedet får vi blant annet tittelsporet Den långje långje vettranåttæ som heldigvis for oss østlendinger har fått en engelsk oversettelse slik at vi forstår at det dreier seg om ‘den lange lange vinternatta’.
Et høydepunkt på CD’en er David Monrad Johansens impresjonistisk pregete Nordlandsbilder. Hør bare på den lette trippingen i Rensdyr… Fartein Valens Variasjoner op. 23 er noe man kan bryne seg på – og definitivt ikke den type taffelmusikk som tante Josefine ville forvente fra den unge og sjarmerende gutten fra Karmøy.
Andsnes har røpet at han har et noe problematisk forhold til Harald Sæverud. Det merker man ikke i hans versjon av Kjempeviseslåtten som her blir spilt med snert og humør, og milesvis fra den alvorstunge tolkningen som har vært standard for norske utøvere i fem sekler. Det er lite tramp av tyske soldatstøvler i Andsnes‘ versjon – og tiden burde kanskje være inne for å avmilitarisere dette musikkstykket.
Dette er ingen samling eller presentasjon av norsk klavermusikk gjennom hundre år. Det er derimot en intelligent sammensatt CD hvor vekt er lagt på at musikken skal framstå som en helhet, og at de forskjellige stykkene skal stå til hverandre.
Du må sette deg ned og lytte til denne musikken – i stedet for bare å spille den. Det er dette som gjør det til en ytterst sympatisk CD-utgivelse. Vi får bekreftet inntrykket som vi alt har fornemmet: at Leif Ove Andsnes er en suksessfull pianist med hodet på rett plass, og som behendig manøvrerer seg unna de fallgruvene som karrieren inviterer til. Dermed framstår han som et eksempel for en rekke andre artister som ikke alltid er like flinke til å skille markedsorientering med kunstnerisk gehalt (hørte du det Arve Tellefsen?).
Men det er musikken og utøvelsen som er hovedsiden ved denne CD’en. Og det er det fremragende spillet som gjør utgivelsen til litt av en juvel. For det er tross alt Leif Ove Andsnes vi gjerne vil høre.
