Torgrim Eggen: Trynefaktoren, Cappelen forlag 2003 536 s.
“Vi har et land å digitalisere,” sier den statlige storkapitalismens mann i en samtale med hovedpersonen Trygve Berg helt i starten av denne romanen. Den mektige lederen for det statlig eide telefonselskapet som har vokst seg nesten overmenneskelig stort som kommunikasjonsselskap i den digitale tidsalder, spiller en viktig men ikke altfor tydelig rolle i denne mursteinen av en bok.
Boka er som virkeligheten. Man riktignok aner at mektige krefter står bak, men det synes ikke altfor tydelig. Det er ikke så åpenbart amatørmessig som dagens samrøre mellom Røkke og tidligere LO-leder Haagensen.
Plottet er norsk politikk, dvs. råttenskapen i norsk politikk og samfunnsliv. I første rekke innen DNA, de øvrige partiene levnes liten ære og blir nærmest forbigått i flauhet eller omtalt som blå-grønn-gule ‘apekatter’ eller spekulativt fremmedhatere. Forsåvidt er dette indirekte en hyllest til den posisjonen Arbeiderpartiet har hatt i å bygge opp vår nasjon, men dette er ikke noe festskrift til landsmøtemiddagen.
For det han skal vise oss i romans form er hvor råttent miljøet og rent ut menneskelige i sin egoisme partitoppene er. Det skys omtrent intet middel for å albue seg fram, det ene råtne trickset avløser det andre.
Torgrim Eggen har valgt et politisk miljø som er infisert av personlig maktbegjær. I flankene virrer en alkoholisert presse rundt på jakt etter sensasjoner og forsideoppslag. I bagrunnen hisser kommunikasjonsrådgiverne opp den ene fantastiske løsningen etter den andre.
Det er en godt skrevet og spennende bok. Den starter med et plott fra en kriminalhistorie som i og for seg ligger under hele tiden. Men forfatteren lar dette bli en bokstavelig talt skyggehistorie som løser seg opp i leserens egne tanker over hvilke store krefter som ligger bak og (kan) styre(r) vårt samfunn.
En liten svakhet, noen steder faller forfatteren i fellen ved å skrive belærende og forklarende om faktiske forhold. Det er mulig at hans selvpålagte utenlandsskap i Frankrike har påvirket dette, og det kan opplagt være morsomt å filosofere over aksen Akersgata – Stortinget sett utenfra, men noen ganger blir dette og andre ting for intellektuelt hoverende.
Fellene er mange med å skrive en bok som dette. Torgrim Eggen har valgt seg Arbeiderpartiet og det er mesterlig gjort på fem hundre sider å skrive en levende roman uten at man helt blinker ut noen av hovedpersonene, selv med den åpenbare og dels medieskapte ‘maktkampen’ som har rådd der de siste årene. Det er derfor romanen har kraft fordi den viser en fiktiv handling uten at den kan beskyldes for å ha brodd mot noen enkeltpersoner eller fraksjoner.
Riktignok er trekk av kjente politikere til låns både hist og her. Vi kjenner igjen kjolehistoriene til en ikke ukjent kvinnelig politiker og gutta-boys i LO-miljøet har vi jo møtt før. Men Torgrim Eggen styrer unna enhver personifisering som kunne gjort denne boka ubehagelig. Når han lar en slik åpenbar sak som dynasti- og familiestrukturen i Arbeiderpartiet ligge, sier dette alt om denne romanens styrke.
Det er i og for seg en prestasjon å skrive en bok fra dagens politiske miljø og lande stødig på begge beina uten at noen skal ha direkte grunn til å føle seg tråkket på, dvs. vi burde føle oss alle tråkket på tærne. Den treffer fordi den sier noe viktig om vårt samfunn og vår mentalitet.
Men det er i første rekke en spennende og svært godt skrevet bok.