Oslo Konserthus 26.8.2009 Mahler: Symfoni nr. 2, Oslo-filharmonien, Jukka-Pekka Saraste – dirigent, Inger Dam-Jensen – sopran, Petra Lang – mezzosopran, Oslo Filharmoniske Kor
Mahlers andre symfoni er vidunderlig vakker musikk. Symfonien markerer seg i musikkhistorien ved siden av Beethovens niende som den symfonien som mer enn noen annen løfter oss og gir oss en opplevelse av noe stort og utenomjordisk.
Det er særlig bruken av koret som gjør denne symfonien til en ekstrordinær opplevelse. Koret i sistesatsen – som orkesteret først – ligger på en enkel koral-linje. Det er intet fiksfakseri eller kruseduller som komponisten danderer sin musikk med. Det er rent og enkelt. De to sopransolistene går inn som deler av musikken, noe det fysisk sett også ble gjort her som medlemmer av orkesteret, uten prangende solistpartier. Som Beethoven i sin niende symfoni bruker Mahler en tekst, delvis skrevet av ham selv, som ikke har noe direkte religiøst budskap men henvender seg til det alment menneskelige. Symfonien har tilnavnet oppstandelssymfonien på grunn av tekstlinjen: du må gjenoppstå for å leve.
Vi hørte denne symfonien for knapt et år siden i Bjørvika. Den gangen var det Zubin Mehta som ledet framføringen. Uten tvil gjorde to faktorer dette til en helt ekstraorinær opplevelse og kanskje høydepunktet i forrige konsertsesong: operaens vanvittig flotte akustikk og det eminente operakoret som fikk det virkelig til å grøsse i oss.
Men operaens orkester er ikke det samme som Oslo-filharmonien. Det kan man uten forkleinelse slå fast. Selv om det mektige koret vi opplevde i går neppe kommer opp mot operaens profesjonelle kor er det likefullt Oslo-filharmonien som gjorde dette til en vanvittig stor opplevelse. Jukka-Pekka Saraste hadde valgt en rolig, enkel og tydelig måte å framføre verket på. Han lot musikken meisle seg ut i de vakre orkesterpartiene slik at instrumentene fikk tegne seg ut i klare og skjønne partier. Riktignok hørte vi noen små unøyaktigheter her og der, noe som nok kan skyldes at prøvetiden kanskje ble for kort (?). Men uansett sto ikke dette i veien for helhetsopplevelsen – som rett og slett ble stor. En spontan publikumskommentar i går: ‘Nå er Gustav og jeg blitt gode venner!‘
De to kvinnelige solistene, Inger Dam-Jensen og Petra Lang sto etter vår mening stemmemessig godt til hverandre. De gjorde ikke noe forsøk på å ‘synge hverandre ut’, som vi har opplevd ved andre anledninger i framføringen av denne symfonien. Men det vi fikk problemer med var plasseringen av dem inne i orkesteret bak og mellom første- og annenfiolinene. Mangel på øyekontakt med solisten(e) gjør at du utvilsomt mister noe av framføringen selv om jeg må innrømme at ideen med menneskestemmer som en slags del av orkesteret var god og riktig.
Uansett, en stor opplevelse, en utenomjordisk reise i skjønnhet. Sesongen er nå i gang og fortsetter den slik den har startet har vi store opplevelser i vente.
