Erling Folkvord: Det store Oslo-ranet. Byrådet, spekulanten og torpedoen. Spartacus forlag 2015, 200 s.
Dette er historien om salget av sykehusboligene på Ullevål i 2001. Det er egentlig en ellevill historie som burde være en phantasy-forfatter verdig. Men Folkvord er seriøs og selve historien er dypt tragisk.
Du tror knapt at slilkt foregår rett for øynene på oss – og har gjort det gjennom flere år. Du trodde at slike forhold tilhørte en helt annen verden, en virkelighet fjernt fra vår egen. Mest av alt forskrekkes du av at samfunnets mektigste og sterkeste benytter seg av vold og trusler for å presse sin sak gjennom.
I jakta på milliardgevinster har et par finansakrobater kastet sine øyne på sykehusboligene på Ullevål, de som før i tiden gikk under det folkelige oppnavnet Jomfrustien. De ble bygget for at sykehuset skulle kunne tilby sin sykepleiere, hjelpepleiere og andre ansatte et sted å bo. Da regjeringen på begynnelsen av 2000-tallet forberedte statlig overtakelse av landets helseforetak, ser det borgerlige byrådet sitt snitt til å selge disse boligene til private for å tjene litt ekstra penger til kommunekassa.
Finansfolk med bakgrunn som pengeinnsamlere for Høyre i valgkampen ser her sin mulighet. Gjennom triksing og miksing og ulovligheter hvor byrådet og flertallet i Bystyret viser seg fra en ytterst fæl side, blir alle regler og lovbestemmelser satt til side og finansakrobatene sitter igjen med enorme gevinster, av Folkvord anslått til kanskje over en milliard.
Folkvord har fulgt hele denne prosessen fra innsida som bystyrerepresentant og medlem av byutviklingskomiteen. Det er ikke bare det daværende byrådet og flertallet i kommunestyret han utleverer, men hele vårt offentlige system med kameraderi og vennetjenester tett forbundet og et rettsvesen som gang på gang faller ned på de sterkeste side.
Dette kunne være en rabulistisk fortelling men etterhvert som jeg leste den merket jeg at sinnet ble sterkere og sterkere. Forbannet på et system hvor våre ‘fremste’ tillater seg å opptre med løgner og bortforklaringer, og later som om lover og regler ikke eksisterer, hvordan advokater tar seg frekt til rette, hvordan voldelige torpedoer gjør bruk av truslet og vold som redskap for finanskapitalen, og hvor de opprinnelige leieboerne på Ullevål sitter igjen med skyhøye husleier og stor gjeld.
Det må sies at denne historien har flere sider. Flere sentrale aktører ble så forskrekket over det de så og opplevde at de sa kraftig fra. Som eksempelvis Fr.p.-politikeren John Alvheim eller den anonyme eiendomsutvikleren som hjalp beboerne så lenge han var i stand til det, før torpedoen, siste gang med bruk av AG-3, fikk sørget for at han ble for skremt til å si noe mer.
Det må også sies at selv om tidligere byrådsleder Erling Lae og byrådsmedlem Anne Katherine Thornås fra Kristelig Folkepart er de av politikerne som kommer dårligst ut av denne historien, leser i hvert fall jeg mellom linjene at Folkvord viser en ellers stor repekt for Lae og at han lar Kristelig Folkeparti-politikeren komme bedre fra det med sitt antatte moral- og trossyn.
Erling Folkvord har mange år bak seg som bystyrerepresentant og Stortingsmann for Rød Valgllianse, nå Rødt. Han har vært sett på som en gneldrebikkje og en som ubønnhørlig griper fatt i det han opplever som galt og urettferdig. Han har skrevet flere bøker om korrupsjon og ulovligheter i Oslo Kommune.
Nesten halvparten av denne boka består av fotnoter. Ingen skal beskylde Folkvord for å fare lett med sine påstander! Jeg er også imponert over hvor nøye han er, blandt annet ved å påpeke faktiske feil og slurv som politiet gjør.
Et sikkert tegn på at vi nærmer oss valgkamp. Med en slik omfattende dokumentasjon på bordet over flere års borgerlig misstyre er det duket for varm temperatur i månedene som kommer.
Boka åpner med et sitat fra daværende finansminister Trygve Bratteli som i 1945 anså det som moralsk forkastelig at noen skulle tjene penger på at folk måtte ha et sted å bo. Det var andre tider….
