Ida Marie Brown: Jeg løper fra meg selv – et portrett av Triztan Vindtorn. Aschehoug 2014 246 s.
Rabbagasten, og uromakeren Triztan (Kjell-Erik) Vindtorn har bare få etter sin død (2009) fått sin biografi. Det er et godt og levende bilde som Ida Marie Brown tegner av Drammens store sønn.
Han var noe så enestående som en norsk dikter – og levde av det. Utover det var han en fargeklatt, en uroperson som kunne sette støkk i det gode borgerskapet og noen til. Utseende, klesplagg og stadig skifte av navn gjorde ham til noe du ikke lett kunne plassere.
Han ble med rette kalt Norges første og egentlige surrealistiske dikter. Hans språkkunster var eminente, han tryllet med ord, bilder og assosiasjoner som ingen annen, nesten usannsynlige og fantastiske i sin sammenheng.
På 90-tallet var han den ledende blandt stunt-poetene, de som opptrådte plutselig, spontant og uventet i ulike sammenhenger.
Denne biografien har sin spesielle historie. Ida Marie Brown fikk i oppdrag fra Drammen Byarkiv å sortere Vintorns enorme mengde av etterlatte papirer. Ut fra disse pappkassene ble det en bok. Biografien følger Drammens store sønn gjennom et helt liv. Mye av stoffet tilrettelegges slik at det er ordene hans – verselinjene – som danner referanser til det som skjer, assosiasjoner, bilder og ideer som har opptrådt på reiser, til personer og begivenheter eller i andre ulike sammenhenger.
Undertegnede kjente Kjell-Erik Vindtorn (som han kalte seg den gangen) svært godt. Han arbeidet i mange år som stillverkskjører på Oslo Nye Teater. Her ble han klubbformann og var således med i sentrale forhandlinger med arbeidsgivermotparten som den gangen var departementet.
Det var i disse forhandlingene han gjorde det nesten utrolige stuntet. Han satte øynene hardt i den departemenstforhandleren som virket mest stivbent og regelorientert og forkynte med stentor-røst: ‘I Folkerepublikken Kina har de løst problemet med åpent skift. Der står det i Grunnloven at scenearbeiderne ikke får lov til å vise seg på scenen!’ (Åpne skift har vært et stort problem ved teatrene i mange år, ivrige instruktører har gjerne villet bruke scenearbeiderne til langt mer enn å skifte kulisser bak forteppet og dette har ført til atskillige konflikter og spontan-streiker gjennom tidene.)
Forhandlingsutvalget skvatt selvfølgelig i. Det ble ikke snakket mer om åpne skift under disse forhandlingene. Vi som kjente ham tok dette som et av hans dikteriske utspill. Men så enkelt var det ikke.
I biografien framgår det at Kjell-Erik brukte denne metaforen også andre ganger, nemlig at det faktisk er fastslått i lovverket at i kinesisk teater skal ikke scenearbeiderne synes.
Han var en fargeklatt og en utrolig fyr. Vi husker ham for hans fargerike gevanter alltid geskjeftig farende omkring etter nye spontane ting å finne på – eller si.
Hans produksjon var utrolig omfangsrik. Til dikter å være fikk han i årene 1970 – 2008 utgitt et tyvetalls samlinger. Røslig, stor, buldrende, alltid med en underfundig replikk. Anarkistisk i stil og meninger. Ikke Guds beste barn alltid, uforutsigbar og en haug med barn etter seg med forskjellige mødre.
Denne biografien gir et godt bilde av ham.
