Universitetets Aula 2.2.2007 Oslo Vinternatt Festival L.v.Beethoven: Grosse Fuge, op.133, R.Strauss: Metamorfoser, D.Sjostakovitsj: Kammersymfoni, op 110*, L.v.Beethoven: Cavatina, op.130 Det Norske Kammerorkester, Kunstnerisk leder: Terje Tønnesen, Resitasjon: Ane Hoel*
Musikk taler til deg med følelser. Den setter i gang svingninger av ufattelig karakter. Minner og assosiasjoner trenger seg fram.
Det virker noe tynt å sette som motto for denne vinternatt-festivalen at den skal presentere ‘musikk som ytring’. Det er det minste en kan si om verkene på åpningskonserten i en for anledningen blåkledt Aulaen (‘feeling blue’?). For undertegnete gjorde det en helt annen – og langt større – virkning. Ytring blir et altfor svakt ord i en slik forbindelse. Da er det riktige som Inge Eidsvåg påpekte i sin åpningstale at musikk har den egenskapen at den står langt over krigens elendighet, den kan hviske ut tragedien og få oss til å føle oss som mennesker. Krigens redsler forsvinner i møtet med musikken, eller musikken kan gi oss et bilde av hvilke redsler krigen fører med seg – slik at vi kan unngå slike redsler i framtiden.
I hvert fall kan vi ikke unngå å bli sterkt berørt av Richard Strauss’ 1945-komposisjon Metamorfoser der 80-åringen skaper et følelsesmessig inntrykk av hjemlandets elendighet og ruiner der han betrakter det fra Sveits hvor han oppholdt seg de siste krigsårene og helt til 1947. Helt korrekt er det å påpeke at komposisjonen kom i stand etter at han først hadde fått høre at München-operaen var ødelagt av bomber i 1944, og senere i 1945 Semper Oper i Dresden og statsoperaen i Wien, alle tre steder hvor hans operaer hadde sine største suksesser. Det er musikk til‘å grine av’. Fortvilelsen står å lese i de 23 soloinstrumentenes ‘evige’ tema, men også er det i tittelen antyder, et håp om noe bedre, en forandring, en transformasjon. I de siste ni taktene siteres Beethoven og Eroica-symfonien.
Veien er ikke lang til Sjostakovits’ møte med Dresden i 1960 der han skulle lage filmmusikk – som endte opp med bruk av Beethovens ode fra sistesatsen i den niende symfonien – og som også resulterte i den fortvilte og dypt inderlige åttende strykekvartetten som danner grunnlaget for Barsjais arrangering av den til den første av to kammersymfonier. Og for å ramme inn disse to komposisjonene som begge er preget av krig og fortvilelse, fikk vi to satser fra Beethovens siste strykekvartetter. Straks da kommer tanken på Beethovens tid, Napoleons-krigene, en tid som klarest kommer til uttrykk i hans tredje symfoni som vil bli framført på festivalens avslutningskonsert.
Overgangen fra Sjostakovitsj’ mollstemte fortvilelse over på nært hold å se hvilken totale ødeleggelse som rammet kulturbyen Dresden gikk uten pause rett over i Beethovens durstemte Cavatine. Men heller ikke dette er noen lystelig musikk, i denne forbindelse heller et vitne om hvilke tragedier som har rammet Europa gjennom århundrene.
Sjostakovitsj hadde dedisert sin strykekvartett til ‘Ofrene for krig og fascisme’. Også i denne komposisjonen gjør han bruk av sitt musikalske monogram – D, Ess, C, H – som er en avledning av navnet hans lest på tysk. Men det er ikke bare redslene ved synet av Dresdens ruiner som møter ham men også hans egne opplevelser som brannsoldat hjemme i St. Petersburg 1941-42 før han ble sendt i trygghet langt bak frontlinjene (noe som også var riktig, han gjorde en langt større og betydningsfull innsats som ‘krigs’-komponist). I denne komposisjonens fortvilelse dukker også opp hans minner lenger tilbake i tiden, til tiden rundt hans første symfoni som også siteres her. Men også et tema fra hans opera Lady Macbeth Fra Mstensk dukker opp. Symbolikken lar seg klart avlese, dette er 30-tallets utrenskninger, hemmelig politi og deportasjoner.
Det eneste nye i dette var at framføringen av kammersymfonien ble slått sammen med at Ane Hoel resiterte tekster fra Anna Akhmatovas diktsamling Rekviem. Akhmatova er en dikter som Sjostakovitsj har gjort bruk av tidligere, hun var internert etter krigen og rammet av skriveforbud helt til ‘den store patriotiske fedrelandskrigen‘ brøt ut. Det er mulig at lydanlegget ikke var helt topp, men poesien nådde i liten grad fram til oss. Mikrofon var nødvendig fordi resitasjonen skjedde delvis parallelt med musikken. Musikken ble ikke forstyrret, faktisk kunne dette grepet forsterke musikken ytterligere, men for meg ble det nesten ene og alene fokus på krigsforbrytelsen mot Dresden og den totalt destruerende ildstormen de alliertes bombing skapte i denne byen, unødvendig for krigsresultatet og unødvendig for en sivil by uten militære eller industrielle anlegg. Det er forøvrig nå i februar, den trettende, at vi har den årlige minnekonserten i Dresden til minne om Dresdens ødeleggelse.
Denne seansen understreket nok en gang at skuespiller med mikrofon berøver deg noe av det vesentligste, det direkte budskapet som taler til mellomgulvet.
Det Norske Kammerorkester gjorde bruk av tre kontrabasser i går. Det er også dette Richard Strauss skriver inn i sin komposisjon for 23 soloinstrumenter og man hadde valgt å gjøre bruk av det i alle verkene. Fra Aulaens massive marmorvegger sto det følgelig ut en mektig og kraftig resonnans. Dette bare forsterket musikken, men selv med tre Largo-satser hos Sjostakovitsj ble det avdempet. Desto kraftigere ble effekten når musikkuttrykket skrudde seg til.
