Puccini: La Rondine, scener fra Le Villi
Anghela Gheorgieu og Roberto Alagna, London Symphony Orchestra, dir.: Antonio Pappano (EMI Classics 5 56338 2)
Dette er operaelskov i virkeligheten. Det nye store paret på den internasjonale operaverdenens stjernehimmel – sopranen Angela Ghorgieu og tenoren Roberto Alagna – har her gjort sin første innspilling sammen. De er begge i startgropen av sin karriere, og begge spåes en karriere av de hel store dimensjoner.
Framtiden ble ikke mindre da de to slo seg sammen og giftet seg i fjor. I tillegg til sine ubestridte kvaliteter som fremragende operasangere, får historien nok en sødmefyll dimensjon gjennom denne alliansen. Det er derfor ikke unaturlig at de følges med argusøyne av en hel operaverden – og ikke minst av kjendispressn.
De har valgt et svært så fornuftig løp til nå. Unngått den helt store fokuseringen på seg selv om privatpersoner og derfor valgt å ikke opptre for mye sammen på operascenen – selv om anledningene har gitt seg, og impressarioene ganske sikkert har vært villige til å legge atskillige seddelbunker for bordet for at publikum kan se dem sammen. Selv om de gjerne tar engasjementer ved samme scenen sammen – som ved Metropolitan i vinter hvor de stort sett har hatt tilhold mesteparten av tiden – har de valgt å ikke synge mot hverandre i samme oppsetninger.
Sånn sett har det løpet de har valgt, virket svært så sympatisk. Det viser at det finnes sangere i verdensklasse som i motsetning til de tre overfokuserte tenorene, som ikke bare skjeler til dollarbunken og de største stadioene – men er mer opptatt av sangen.
Når de så har valgt seg sin første innspilling sammen og velger Puccinins nesten ukjente opera La Rondine, må man bare stusse. Hvorfor dette verket? Er det representativt for hva disse to fremragende sangerne står inne for i dag?
Både ja og nei. For meg var La Rondine noe helt nytt. Selvfølgelig er det ikke La Bohème eller Tosca, og det er også denne operaens store missjebne. En komponist av slike gudegitte nådegaver var neppe tillatt å skrive så direkte flat musikk som dette er.
Historien går på at Puccini skulle forsøke å skrive en operette, og følge opp den suksessen som Lehár hadde med denne genreen. Han mislyktes totalt, for dette er hverken operette eller Puccini slik vi kjenner ham.
Operaen har siden opplevd å være lite spilt. Men bevares, her er mye fin musikk, og man kjenner igjen komponistens klo. Hvis man bare ikke venter den bittersøte skjønnhet som i La Bohème eller det melodiøse dramaet som i Tosca, er jo ikke akkurat dette dårlig musikk!
Puccini fornekter seg ikke og det ene smektende partiet etter det andre smyger seg ut og inn av ørene dine, og det låter både velbehagelig og godt.
Operaen har klare likheter med en annen og mer vekjent traver, nemlig Verdis La Traviata. Kort fortalt dreier historien seg om kurtisanen som blir forelsket i den unge studenten, men som ikke kan få ham nettopp fordi hun har den posisjonen hun har. Gjennom to akter og halvannen times handling får vi servert elskovscener med ubestridt melodiøs skjønnhet i seg.
Men det er altså Gheorgieu/Alagna det hele dreier seg om. For på tross av at man tydelig merker at de ikke ønsker å eksponere seg for mye – valget av opera viser jo også dette – er den praktfulle stemmekraften deres ikke til å unngå og legge merke til.
Dempethet og beskjedenhet kan stå som stikkord for denne innspillingen. Både i valg og gjennomføring er det ikke noe Pavarotti-schwung over denne innspillingen.
Men ønsker man å høre to sangere som er ydmyke i forhold til sitt stoff, og som i tillegg eier to praktfulle stemmer, er dette avgjort et godt valg. Og er man i tillegg glad i Puccinis musikk, bør man heller ikke styre unna denne innspillingen – så sant man ikke forventer det helt store.
Innspillingen er ypperlig besatt i alle roller. Også her finner vi en sympatisk side ved de to kommende megastjernene. Gheorgieu/Alagna lar like gjerne andre sangere slippe til – og de ønsker ikke å overstråle andre, hverken i valg av stoff eller i gjennomføringen.
London Symphony Orchestra dirigeres av Antonio Pappano, og her finner vi et annet artig poeng. Denne dirigenten, og musikksjefen ved La Monnaie-operaen i Brussel, har for alvor fått fart i karrieren sin etter at han sa takk for seg på Den Norske Opera for noen sesonger siden. Denne sesongen har han hatt lengre engasjementer på Metropolitan.
Grepet merkes i de avsnittene som fyller ut den andre CD’en på denne innspillingen. Scener fra Puccinis ungdomsverk La Villi er tatt med, og her opplever vi en langt annen kraft og en nesten noe ukjent Puccini, tydelig påvirket av tysk musikkdramatisk stil og ikke så helt ulik Wagner-eleven og Parsifal-fullføreren Engelbert Humperdinck.
Du gjør absolut ikke noe dårlig kjøp ved denne CD’en. Men vent deg ikke noen Bohème!
