Visuelt stort

Oslo Konserthus 10.4.2003 Berlioz: Requiem (Grande Messe des morts) , OSLO-FILHARMONIEN, Steve Davislim, tenor, Oslo Filharmoniske Kor, Tokyo Oratorio Society Choir, Dirigent: Michel Plasson

Det er den visuelle delen som er den mest imponerende ved Berlioz’ store dødsmesse, hans rekviem. Er musikk også visuell? Ved levende konserter, javisst! Denne framføringen var et godt eksempel.

Koret dro mesteparten av det halvannen times lange verket. Det var oppstilt i trappen frontalt mot oss. Foran dem, som i en liten klump, et 80-talls stort orkester. Mellom kor og orkester, en fylking med rundt ti slagverkere, nesten like mange pauker. Og på hver front av scenen et lag med ‘hardbrass’, trompeter, basuner og tubaer, klart atskilt fra resten av orkesteret. Dempet men likevel bevisst lyssetting som de fleste måtte registrere da kveldens solist, tenoren Steve Davislim, dukket opp høyt øverst over koret.

Og ikke minst den kvadrafoniske lyden da det smalt fra to lag til av trompeter og basuner, plasert bak og over oss i salen. Denne surround-lyden ga nesten himmelske effekter i de fire tutti’ene i Tuba mirum-partiet.

200-års jubilanten Berlioz tenkte stort da han skrev dette verket. Kanskje var det dimensjonert for opptil tre orkestre hvis man skal dømme etter besetningen av pauker og messing. Men av kanskje praktiske – og sikkert klangmessige! – grunner holdt man seg her til åtti. Det låt likevel alldeles herlig.

For det var koret – korene – som sto i front musikalsk hele veien. Selv tenoren druknet nesten i all vellyden, selv om han kom klart og svært godt fram i sitt lille Sanctus-parti.

Berlioz satte dette rekviemet svært høyt. Det hadde han også god grunn til. Komposisjonen fra 1837unnlater ikke å gjøre et stort inntrykk.

Den franske dirigenten Michel Plasson hadde et godt grep om denne nærmest sceniske framførelsen og sørget for at det ikke fløt utover i all sin vellyd. Det var hans andre besøk her hjemme og vi ser allerede fram til neste gang.