Kulturnyheter

Vitamininnsprøyting

Sesongpremiere Den Norske Opera 23.1.2004 Wagner: Der fliegende Holländer, Hollenderen: Frode Olsen, Daland: Carsten Stabell, Senta: Turid Karlsen, Erik: Ivar Gilhuus, Styrmannen: Svein Erik Sagbråten, Mary: Tone Kruse, regi: Mike Ashman, ansvarlig for oppsetningen: Hilde Andersen, Den Norske Opera kor og orkester dir.: Olaf Henzold

Frode Olsen, alle fotos: Erik Berg
Frode Olsen, alle fotos: Erik Berg

Det er en sjebnens inroni at denne sesongpremieren fant sted samme dag som NRK brakte det noe usakelige angrepet på Operaen i ordene til Frankfurtsjefen  Bernd Loebe. La dette bli ubesvart, for det beste svaret er ganske enkelt en oppsetning som dette!

DER FLIEGENDE  HOLL€NDER 2004Her kan man til nød la de harde kritiske ordene bli stående som relieff til den sceneløsningen som er valgt, og som fortoner seg like katastrofal som i 1999 eller 1989 da denne produksjonen hadde premiere. Dette lekeland som vi ser på scenen er hverken realistisk eller provoserende grensesprengende som i Lohengrin. Det appellerer heller ikke til noe spennende fantasifullt, det er som å se barne-TV med sjonkel-Rolf-effekter.

Men innpakningen betyr mindre. Jeg tror fælt få går i opera for å betrakte innpakningspapiret. Det er innholdet vi er opptatte av. Og dette står til gull!

Først og fremst er det Wagners musikk som her får en ypperlig og spenstig tilrettelegging av orkesteret under ledelse av Olaf Henzold. Det klinger flott og rent, selv hornene greier det helt sjeldne å treffe presist på sine mange og dels krumbøyde solopartier. Her slås vi av hvor fenomenalt effektfull Wagner er og hvilken eminent filmkomponist han hadde vært om han hadde levd hundre år etter. Denne operaens store popularitet skyldes utvilsomt dens kortfattete konsentrerte lengde, knappe tre timer, og at hans bruk av ledemotiv er få og lett gjenkjennelige.

Der Fliegende HollŠnderDernest har Hilde Andersen maktet det enestående å gi denne oppsetningen en vitamininnsprøyting som gjør 2004-oppsetningen til atskillig friskere enn 1999-produksjonen.

DER FLIEGENDE HOLL€NDER 2004Det tredje er at vi er forsynt med sangere som ikke har sin faste opptreden i sitt hjemland og som vi ikke har sett på Den Norske Opera før. Ute i Europas er de til dels store navn, her hjemme så å si ukjente. De tilfører denne forestillingen en ekstra dæsj av storhet.

Det begynte ikke så helt godt i førsteakten. En lang time med tildels stivbeint posering fikk oss til å føle at denne produksjonen kunne begynne å føle tidens tann, at den kanskje var i ferd med å forgå av rett og slett kjedsomhet. Men i den sørlandske skipperstua til Daland forandrer det seg gradvis. Kanskje var det entreene til Turd Karlsen og Ivar Gilhuus som gjorde det. Kanskje har instruktøren maktet å gi et grep av nærvær og konsentrasjon over scenen som i sin innpakning er så mistrøstig som den kan blitt. Vi får ingen annen følelse enn et stort miss over en sørlandsk (hvitmalt) skipperstue som ser ut som den innendørs hallen til et spinneri, en fabrikk som vi sant for dydens skyld aldri har opplevd inne i en skipperstue i vår oppveksts nærmeste omegn.

DER FLIEGENDE HOLL€NDER 2004DER FLIEGENDE HOLL€NDER 2004Men instruktøren får det til, hun strammer umerkelig grepet, spillet blir fascinerende og vi vendes mot den avsluttende korte tredjeakten. Her smeller det for alvor løs. Kor, solister og orkester forener seg i en wagnersk katarsis som vi ikke opplever så altfor ofte.

Bare synd at de heller ikke denne gangen fikk skikkelig dreis over to-kors-effekten, der hollenderkoret bokstavelig talt skal synge ned de norske sjømenne som skal slås til jorda fjetret og i redsel over de overnaturlige spøkelseskreftene.

Men alt annet fungerer. Det blir en stor opplevelse.

Frode Olsen har en stor karriere bak seg på europeiske og særlig tyske scener. Han har en sympatisk sceneskikkelse som gjør mye ut av rollen bare ved sin opptreden. Men han har også en kraftfull stemme som gjør at vi fort glemmer det lite fordelaktige vi hørte om hans Wotan i Dresden i 2001.

Og så var det Turid Karlsen. Vi har hørt henne som Gutrune i Götterdämmerung i Kiel men her får hun endelig sluppet løs sin store sopran og i tredjeakten blir vi imponert over henne.

Mye godt å si også om de øvrige medvirkende, kanskje med et lite pluss for Ivar Gilhuus.

Dette er en flott Wagner-oppsetning. Den står Den Norske Opera til all ære – og endelig kan vi også se at norske sangere er langt fler og noe langt mer enn de vi har sett på vår hjemlige scene i en årrekke.

Sjekk også

1989

I andre del av det forrige århundret er det særlig to år som for ettertiden …

Jan Guillou begynner dels å kjede oss på vei mot årtusenskiftet

I sin niende bok om det forrige århundret og sin morsfamilie fra Bergenskanten har Jan …