Oslo Konserthua 3.3.2011 Ravel: Le tombeau de Couperin, Mozart: Klaverkonsert nr. 21 C-dur K. 467 ’Elvira Madigan’, Stravinsky: Vårofferet
Oslo-filharmonien, Marc Albrecht – dirigent, Christian Ihle Hadland – klaver
VM-stemningen flyttet seg videre fra Holmenkollen og Universitetsplassen til Oslo Konserthus i går. Brølet – eller brølene – som fulgte applausen etter framføringen av Vårofferet da dirigenten Marc Albrecht omstendelig og nesten en for en honorerte musikersolister og musikergrupper i orkesteret var ikke rent liten. Og det var mange, ikke minst slagverkere, å framheve i går. Nesten Albert Hall-stemning i Oslo Konserthus, og det er sjeldent.
Det var overraskende mye ungdommer i salen i går. Klassisk musikk har i vinter fått seg et overraskende oppsving. Kanskje skyldes det oppstyret rundt nyansettelsen av den nye sjefsdirigenten for Oslo-filharmonien, Liverpool-tilhørige Vassily Petrenko, eller kanskje skyldes det at flere og fler, særlig unge, har fått øynene opp for klassisk musikk. Uansett er det gledelig.
Det som utløste stemningen i går var en fandenivoldsk framføring av Stravinskijs mesterverk Vårofferet. Det var gledelig å oppleve at et mer enn fullsatt orkester utfoldet seg i rene orgier av klang, rytmer og barbariske akkorder, det var nesten som en følte behovet for øreklokker til beskyttelse. Barbarisk er utrykket rett og slett. For Stravinskijs 1911-verk skal nettopp skildre de primitive ritualene for de hedenske folkene ved vårens ankomst. I denne musikken, som ble komponert i en slags felles framdrift med koreograf (egentlig tenkt som ballett) og scenograf, skildres dette i et krasst tonespråk som verden til da ikke hadde hørt maken til. Revolusjonerende på alle måter og et musikkverk som er av dem som har betydd aller mest i musikkkhistorien gjennom tidene. Hørte du ingen melodi? Ikke nødvendig, for her er det barbariet som skildres gjennom ‘riff’, klanger, rytmiske figurer og voldsomme spenn.
Kveldens solist, Lars Vogt, måtte kaste inn håndkledet og Christian Ihle Hadland stilte opp på kort varsel. Mozarts Elvira Madigan-konsert har han godt inne, han framførte den her i konserthuset i 2007 og den sitter i fingrene. Faktisk fikk framføringen i går en ny dimensjon ved at orkester, dirigent og solist fikk til et snev av beethoven’sk snert over denne konserten, særlig i tutti-partiene.
Ravels pastisjer ved Couperins gravsten klang overraskende usammenhengende. Det ble ikke den lette flagringen med musikken farende i impresjonistiske skygger som vi gjerne hører. Det ble som champagne uten bobler eller brus uten kullsyre.
Men framføringen av Vårofferet slo til de grader til at vi fort glemmer dette. Da vi gikk ut slo det oss at akkurat her, i etasjen under Konserthuset, pleide norske musikere som Garbarek og Terje Rypdal for noen år siden å avslutte sine konsertkvelder på Club 7 med nettopp Frank Zappas geniale riff over nettopp det verket av Stravinskij som vi nettopp hadde opplevd.
