Anne Sofie von Otter: Folksongs
Dvorak: Zigeunermelodien, Grainger: Fra 13 Folksongs, Lars-Erik Larsson: Fra 12 visor, Gunnar Hahn: Fra Hjärterovet,
Reynaldo Hahn: Fra Venezia, Kodaly: Fra Ungarsk folkemusikk, Britten: French Folksongs Arrangements
Anne Sofie von Otter – mezzo, Bengt Forsberg – klaver Deutsche Grammophon 463 479-2
Forsøke er tillatt og resultatet er kanskje ikke verst. Men virkelig folkemusikk eller visesang blir det ikke. Anne Sofie von Otter har en svært vakker stemme, hun er mørk og kjølig og smyger seg lokkende og vart inn på deg enkelte ganger. Men problemet er at hun er for skolert, sangen blir mer vakkert enn følsomt framført og en savner det intime uttrykket. For å si det slik: her er hverken råskap eller nærhet.
Litt henger det sammen med utvalget av sanger. Hun har så å si uten unntak valgt sine klassiske komponister: Dvorak, Kodaly, Britten og Percy Grainger. Bare få ganger toucher hun inn på det vi kanskje skulle ha forventet i tittelen Folksongs. Det er i de fire svenske visene av henholdsvis Lars-Erik Larsson og Gunnar Hahn at hun kanskje kommer nærmest det enkle.
Men i Venezia-sangene til Reynaldo Hahn gir hun oss italiensk gemytt som vi gjerne skulle høre mer av. Riktignok er det avdempet i dette utvalget men det bærer bud om at det kanskje er mer å hente i denne genreen.
Artige er Brittens ungdomsarrangementer av franske folkemelodier. Il est quelqu’un sur terreer melodisk svært nær salmen Mitt hjerte alltid vanker. Quand j’etais chez mon père burde også være kjent for de fleste. I disse sangene merker vi et visst spenn, men også de er dessverre laget for konsertsalene. Det er også slik de framføres.
Det går på tysk, engelsk, italiensk, ungarsk og fransk foruten hennes eget morsmål svensk i disse sangene. Og det er kanskje det som blir litt feilaktig. Vi får en høytidelig oppstilling av folkelige sanger – eller viser – som kjente komponister har gjort, avlevert komponist for komponist, språk for språk.
Med denne rekkefølgen blir det ikke lagt vekt på noen helhet, på hva som kunne skape steming og atmosfære. I stedet får vi en påminnelse om at også klassiske komponister skrev folkelige sanger, eller sanger med folkelige røtter. Men dette visste vi, eller burde ha fornemmet. Av-vulgariseringen av det folkelige har fått et helt annet jordsmonn etter Griegs tid, ikke minst med innsatsen til Bela Bartok og andre komponister (det er kanskje grunnen til at Kodaly er tatt med i denne samlingen).
Men hvor er gitaren og trekkspillet?
