Anders Roslund og Börge Hellström: Udyret, Aschehoug 2005 332 s.
Dette er en vond bok. Det koster å komme gjennom den. For det fortelles om djevelskap de fleste av oss skulle ønske ikke var der, om det hesligste av alt, misbruk av små barn.
Börge Hellström og Anders Roslund har skrevet en krimbok om det som sjelden lages krimbøker om. Her tar de opp et tema som fra første stund av får det til å vende seg i magen hos leseren. Begge har sterkt faglig bakgrunn, den ene fra kriminalomsorg og den andre som ledende nyhetsjournalist.
De har valgt formen for krim for på den måten å gjøre boka mer utbredt blant det lesende publikum. De ville neppe nådd ut på samme måten med å skrive en dokumentasjonsbok om til de grader et så vondt tema. Fordi de tilsammen kan lene seg til stor fagviten om innsatte og fengselsmiljø og gode skriveemner, er dette blitt en svært god bok – hvis en kan si det slik om et emne som dette.
Men den gjør noe så inniallerhælvettes vondt. Det er en rystende verden de bretter opp for oss. Når du fra første side konfronteres med alt det jævlige blir det langt verre når forfatterne snur pekestokken mot samfunnet, mot oss selv, mot mobben, TV-nyhets-samfunnet, fordommene, den usynlige volden og det ansvar vi tross alt alle sitter på.
Dette gjør at dette er en bok som gjør inntrykk langt utover en krimfortelling. Fordi vi i det daglige konfronteres med barnemisbruk som nyhetsstoff – sist i ekstremkristne miljøer – trenger vi en bok som dette. Her går vi inn på personer og blir kjent med de personlige tragediene. Dette gjør inntrykk på en langt sterkere måte.
