Salman Rushdie: Vrede, Aschehoug 2002 284 s.
Dette er en boktittel som må oppfattes bokstavelig. For vi føler faktisk en stor skuffelse ved å lese den siste boka til Salman Rushdie, en skuffelse som faktisk kan svinge over til vrede.
For dette er ikke den Salman Rushdie vi kjenner fra tidligere bøker. Her er det fantasifylte og uvirkelige forsvunnet. I mangel på spenst får vi så en beskrivelse av en middelaldrende mann – tilfeldigvis like gammel som forfatteren – som mimrer og drømmer for å finne en mening med livet, eller rettere, finne ut av seg selv.
Det er mange likhetspunkter. Mannen er rik (mangemillionær), akademiker (professor) og kreativ (dukkekmaker). Han finner sitt luftige landskap gjennom verdensvevens mange kombinasjoner og fantastiske muligheter.
Men Rushdie får ikke løft nok på historien sin. I stedet for å utforske det spennende som finnes i møtet med den virtuelle verden – hva er virkelighet, hva er fantasi? – får vi i stedet i lange perioder en gammelmannspatetisk beskrivelse av en som liker små dukkejenter på fanget. Disse blir siden høyst levende – furier – og vår professor og dukkemaker ragger så i vei med en overjordisk skjønnhet som er TV-kjendis.
Her kunne vi ha trodd på denne fantasiens mester og fulgt hans visjoner og drømmer langt på vei. Men dessverre tukler Rushdie det til i en endeløs harang av ord og atter ord. Han som har skrevet mesterverk som Sataniske vers og siden blitt selve symbolet for det frie ord verden over, virker nå bundet og kneblet i sin fantasiverden. Dessverre ser det ut til at hans fundamentalistiske motstandere langt på vei har lyktes i å kvele hans skaperkraft.
Vi føler vrede.
