Anton Webern: Komplette verk
Berliner-filharmonikerne dir.: Pierre Boulez, Françoise Pollet – sopran, Christiane Oelze – sopran, Gerald Finley – bass, Eric Schneider – klaver, BBC Singers, Pierre-Laurent Aimard – klaver, Ensemble Intercontemporain, Mary Ann McCormick – mezzo, Emerson String Quartet, Clemens Hagen – cello, Oleg Maisenberg – klaver, Gidon Kremer – fiolin, Gianluca Cascioli – klaver, Krystian Zimerman – klaver
Deutsche Grammophon 457 637-2
Totalt sett må dette være en av de aller viktigste CD-utgivelsene noensinne. Deutsche Grammophon bruker som begrunnelse at de med dette skal markere 75-års dagen til en annen av forrige århundres store profiler, Pierre Boulez. Kanskje også det, men denne seks-boksers CD-pakka kvalifiserer til betegnelsen noe av det aller viktigste som noengang er kommet på CD. Og skulle noen presentere ham i et slikt omfang måtte det bli en av Weberns ‘etterfølgere’, Pierre Boulez, som regnet ham som et av det forrige århundrets 5-6 store komponistnavn, Med disse seks CD’ene dokumenteres verkene til en av musikkhistoriens viktigste men minst påaktede komponister.
Anton Webern (1883-1945) er et av det 20- århundrets viktigste navn på komponistfronten. Men han har ikke nådd den popularitet blant det store publikum som står i forhold til den posisjon han egentlig eier. Hans innflytelse på all musikk skrevet fra 1945 til langt innpå 60-tallet har vært enorm. Uten Webern, ingen serialisme – og dermed kan vi like gjerne si at ledende etterkrigsnavn som Stockhausen, Nono og Boulez ikke hadde vært det samme uten den direkte påvirkningen fra Webern.
Han var det tredje medlem av den såkalte andre Wiener-skole (den første var Haydn, Mozart og Beethoven). Men mens Schönberg og Alban Berg har vunnet en stor plass i konsertsalene og operahusene har musikken til Webern på langt nær hatt samme store nedslagsfelt. Han er vanskelig tilgjengelig fordi han i sin tolvtonemusikk går motsatte veien av Berg: han blir minimal, fortettet og legger kanskje like mye i en enkel takt eller to som Berg gjorde i et ekspressivt verk på 20-30 minutter. Det er dette som gjør ham så fascinerende, evnen til å sammenfatte et musikalsk uttrykk i de aller minste formene. Som Boulez sier: Enkelthet – i språk, uttrykk, mening.
Symfonien fra 1928 er typisk i så måte. Verket varer under 10 minutter men er fullt av så mange musikalske uttrykk at det skulle tilsi en hel Mahler-symfoni. Det er også et av hans aller mest sentrale komposisjoner.
De seks CD’ene er ikke ordnet kronologisk, men etter form. Det betyr at man får hans verk for orkester på de to første og hans sanger og kammermusikalske komposisjoner på de øvrige. Siden dette er en samling med hans komplette komposisjoner er det også tatt med en rekke verk fra tidligere år, tonale og senromantiske i musikkspråket. Dermed er det også den første samlete utgivelsen av all hans produksjon. Tidligere er det kommet tilsvarende CD’er men de omfatter bare hans offisielle komposisjoner (de opus-nummererte). Her får vi verk skrevet i hans ungdom hvor musikkspråk var tonalt og senromantisk.
Mange av sangene fra hans tid som fullt ‘utvokset’ komponist med minimalismen og det kortfattede uttrykket som ledesnor er rene perler. I sitt tolvtonespråk fører han også blant annet inn i Knaben Wunderhorn-verdenen, men det er neppe slik du er vant med den etter å hørt Mahler. Her er det sanger i knappeste formatet, ned til 29 sekunders lengde. Et helt opus (nr. 17) kan ta hele 2’27 å framføre, mens op. 19 har den grandiøse lengde av 2’24! Hans forkjærlighet for bassklarinettens dype klang går igjen i flere komposisjoner. Men vi hører også gitar og tenorsaxofon.
Verkene for strykekvartett tar også en full CD. Her er det flere verk i senromantisk og tonal stil.
På de to første CD’ene hører vi hans komposisjoner for orkester. og kantater. Utrolig nok utgjør det hele to CD’er men da er også hans Im Sommerwind fra 1904 og Passacaglia (1908) medregnet. En komposisjon som hans orkesterarrangement av Bachs Ricercare a 6 voci fra Das musikalisches Opfer er rene perlen i sin webern’ske fortettethet. Disse tre verkene er ved siden av de fem orkestertykkene fra 1913 også av hans mest framførte i konsertsalene.
Det kan kreve oppmerksomhet og vilje å komme gjennom seks CD’er med Anton Weberns musikk. Men hans verk er ikke til å komme utenom i musikkhistorien. Man kan strides om hvor stor betydning han har hatt, men det er ikke til å komme utenom at hans innflytelse har vært langt, langt større enn hans plass i orkestersalene. Derfor er disse seks CD’ene musikkhistorie i enhver betydning, og ikke til å komme utenom.
