Herbert von Karajan – Wiener Staatsoper
R. Strauss: Die Frau ohne Schatten (11.6.1964)
Pizzetti: Murder in the Cathedral (9.3.1960)
originalopptak fra ORF – østerrisk radio Deutsche Grammophon 457 678-2 og 457 671-2
Karajan var kunstnerisk leder og sjefsdirigent for statsoperaen i Wien i årene 1957-64. Under Karajan opplevde denne ledende operascenen i mellom-Europa sine største dager siden Gustav Mahler på begynnelsen av århundret.
Hans tid førte til viktige endringer. Systemet med gjestesangere ble gradvis innført på bekostning av det faste ensemblet ved statsoperaen. Han innledet skikken med å synge operaer på originalspråket. Framfor alt hadde han stor betydning for Wiener-filharmonikerne, opera-orkesteret.
I samarbeid med Karajan-senteret, østerrisk radio og statsoperaen i Wien gir Deutsche Grammophon ut en serie med opptak fra minneverdige Karajan-forestillinger i statsoperaen i anledning hans 90-årsdag.
Produksjonen av Die Frau ohne Schatten var ment å markere 100-års jubileet for Richard Strauss. Karajan valgte selv å stå for regi og musikalsk ledelse i denne utvilsomt vanskeligste av alle Strauss’ operaer. Men oppføringen skulle få store konsekvenser: den førte til at Karajan trakk seg som kunstnerisk leder og sjefsdirigent. Avgangen var dramatisk, og førte til at han konsentrerte seg utelukkende om Berliner-filharmonikerne resten av sin levetid.
Dette opptaket fra premieren på 100-årsdagen for Richard Strauss, var samtidig Karajans avskjedsforestilling ved statsoperaen. Derfor er det historisk og den spente situasjonen rundt Karajans avgang førte til en nærmest elektrisk ladet stemning. Både orkester, ensemble og dirigent gikk sammen for å gjøre dette til en virkelig stor begivenhet.
Operaen er den mest krevende Strauss har skrevet. Ikke minst setter den nesten umenneskelige krav til vokalpartiene – særlig de kvinnelige – men også til det tekniske. Omfattende sceneskift under spill gjør at den trekker på ressurser og produksjonskostnader som har fått mange operascener til å vegre seg for å sette den opp.
Det er synd fordi operaen inneholder mye vakker musikk, og i sin skifting mellom to handlingsplan – det jordiske og ‘over’jordiske – blir den både handlingsfylt og dels spektakulær.
Dette var vel også grunnen til at Karajan valgte denne operaen for å markere komponistens hundreårsdag – og på wagnersk vis opptre som instruktør og Gesamtskünstnerische Generaldirektor. Samtidig ble den bayerske nasjonaloperaen gjenåpnet etter krigen i et nyrestaurert og gjenoppbygget Nationaltheater med akkurat denne operaen, og her var det Ingrid Bjoner ivaretok det nesten umenneskelige partiet som keiserinnen, kanskje hennes mest betydningsfulle rolle noensinne.
I Wien hadde Karajan hentet inn solister som Leonie Rysanek (keiserinnen), Jess Thomas (keiseren), Grace Hoffmann (ammen), Christa Ludwig (Baraks kone) og Walter Berry(Barak). På rollelista sto også Lucia Popp og Fritz Wunderlich.
Oppføringen gir oss noen av tidens fremste internasjonale solister- i tillegg til det musikalske mesterskapet til Karajan og Wiener-filharmonikerne.
Tilsammen er dette faktorer som gjør dette opptaket både historisk og helt unikt. Selv om det er i mono, er lyden mer enn tilfredsstillende, alle dunkene fra de stadige sceneskiftene særlig i tredjeakten til tross.
Lydmessig er derimot ikke opptaket av Pizzettis opera Murder in the Cathedral noe å hoppe i taket av. Originalbåndene er gått tapt og denne CD-utgivelsen er en restaurert utgave av kopier.
Denne operaen spilles ikke lenger og navnet Ildebrando Pizzetti er det knapt noen som kjenner. Det er synd fordi han i mesteparten av dette århundret inntok posisjonen som Italias ledende komponist etter Puccini. Han døde i 1968 og har etterlatt seg en rik produksjon av sceniske verk.
Murder in the Cathedral bygger på T.S.Eliot’s skuespill om erkebiskopen Thomas Beckett. Oppføringen er en god dokumentasjon av Karajan-eraen, og at han også ga plass for nyere verk. Han introduserte operakomponister som Carl Orff, Paul Hindemith, Gottfried von Einem, Werner Egk, Igor Stravinskij, Benjamin Britten og Francis Poulenc til Wien. Dette opptaket er valgt ut for å vise hvordan den sofistikerte og eksklusive dirigenten – han ble ofte kritisert for det – også ga plass for ukjent og ny musikk av samtidskomponister.
Pizzettis tonespråk er godt innenfor den tonale verden. Selv om han er sterkt påvirket av tidlig italiensk opera, i første rekke Monteverdi, merker vi også en liten etterklang av Wagner og Parsifal i denne operaen. Kanskje er det valg av dramatisk tema og kirkelige bakgrunnshandling som gjør dette. Men det er utvilsomt at det er i korpartiene at Pizzetti hadde mest å komme med som komponist. Her har han lagt inn to roller som korførere, ivaretatt på opptaket av Hilde Zadek og Christa Ludwig.
Det er den mektige bassbarytonen Hans Hotter som dominerer dette opptaket i rollen som erkebiskopen. Sånn sett er også dette oppptaket en historisk dokumentasjon over en av etterkrigstidens største mannlige sangere.
