Alban Berg: Wozzeck
Carl Johan Loa Falkman (Wozzeck), Katarina Dalayman (Marie), Ulrik Qvale (Kaptenen), Sten Wahlund (Doktorn), Lennart Stregård (Tamburmajoren), Klas Hedlund (Andres), Marianna Eklöf (Margret); Kungliga Hovkapellet, dir.: Leif Segerstam Naxos 8.660076-77
Denne innspillingen er hentet fra forestillinger på Stockholmsoperaen, hvor Götz Friedrich gjorde en av sine siste regioppgaver for scenen. Premieren på oppsetningen var 12. februar 2000.
Det er bemerkelsesverdig at et plateselskap satser på å gi ut såpass smal musikk, en begivenhet verdt å sette mer enn et kryss i taket for. For dette er ikke smektende musikk. Her er det ingen søte passasjer og iøynefallende melodier.
Alban Bergs opera er fra begynnelsen av 1920-tallet og det er den eneste operaen skrevet i tolvtoneteknikk som har vist seg å ha livets rett. Gjentatte ganger settes den opp på verdens operascener, her hjemme ble den eksempelvis spilt i 1972. De seneste sesongene har den vært spilt på statsoperaen i Wien, på Metropolitan i New York, i Hamburg, Milano (La Scala), Torino, Bologna, Zürich – med Solveig Kringlebotn som Maria – Praha, Helsinki, Paris (La Bastille), Stuttgart og i Santa Fe hvor Ragnar Ulfung sang i rollen som Kapteinen, bare for å nevne noen steder.
Operaen bygger på Büchners uferdige tekst om soldaten som mobbes og herses med av sine overordnete og som til slutt tar livet av sin kjæreste og så drukner seg. Büchner reiser spørsmålet om ikke hovedpersonen er et offer for omstendighetene og for samfunnet.
Av tekstens 27 scener har Alban Berg beholdt femten. Operaen er således ikke uoverkommelig lang, og de tre aktene på knappe halvannen time gir et sterkt ekspresjonistisk uttrykk. Kanskje noe av forklaringen på denne operaens levekraft ligger nettopp her. Alban Berg makter å gjøre stoffet levende. I korte riss føres vi inn i handlingen og de enkelte scenene får styrke og kraft gjennom kortfattet og huggende stil.
Leif Segerstam leder dette på en klar måte. Her er intet villniss av lange linjer a la Richard Stauss å gå seg vill i, snarere fordrer knappheten krav til presisjon og uttrykk. Som hovedpersonen hører vi Carl Johann Falkmann og som Maria Katarina Dalayman.
En oppmuntring for Stockholmsoperaen som de siste sesongene har hatt sine problemer å stri med. Vel verdt kjøpet.
