Bekjentskap med en ny fiolinist, Barenboim – Michael – og en ny venezuelandsk dirigent var det Operaens orkester kunne by oss denne gangen. Begge ungdom knapt over tredve og det lyste entusiasme av dem.
Den Norske Opera & Ballett 16.3.2018 Sibelius: Fiolinkonsert, Rachmaninov: Symfoni nr. 2, Operaorkesteret, Michael Barenboim – fiolin, Domingo Hindoyan – dirigent
Michael Barenboim var en ytterst ydmyk og beskjeden solist. Framfor å brijere med sine ferdigheter la han seg i stedet varsomt og ydmykt inn slik at Sibelius trådte fram som en slags sølvglinsende fugl høyt der oppe, for å bruke komponistens eget bildebruk. Det klang nydelig i møtet mellom solisten og orkesteret. Barenboim avslørte seg som en ytterst sympatisk solist. Rolig og avbalansert møtte han publikum. Denne Sibelius-konserten har vist seg å bli mer og mer populær og det er ikke første gangen vi hører den fra operaen scene.
Da Rachmaninov skrev sin andre symfoni i 1906 hadde han opplevd langvarig depresjon på grunn av den kritikken som møtte hans første symfoni noen år tidligere. Den andre viste seg imidlertid å bli en stor suksess selv om det i sannhetens navn må sies at den er spekket av søtlig ladete momenter.
I operaen denne kvelden vakte framføringen så stor respons at den gjentatte ganger ble avbrutt – riktignok mellom satsene – av klappsalver og hurrarop.
Den venezuelandske dirigenten Domingo Hindoyan er – selvfølgelig – et resultat av El Sistema, det statlige programmet for å trekke ungdom vekk fra gata og inn i musikken i Venezuela. Han har bl.a. samarbeidet med fader Barenboim ved statsoperaen i Berlin ved en rekke anledninger og skal denne sesongen lede egne oppsetninger.
Dette er opplagt en mann som Operaen burde ha mer kontakt med nå som de sliter uten musikksjef. Han har klare musikalske kvaliteter. Som i denne framføringen av Rachmaninovs andre symfoni som til tider kan virke vel søtladen. Han klarte likevel å rydde vei gjennom villnisset av rachmaninov’ske svulstigheter i sistesatsen. Det imponerte!
