Kjartan Fløgstad: Grand Manila, Gyldendal 2006, 411 s.
Jeg nøler ikke med å si at dette er det beste jeg noengang har lest av Kjartan Fløgstad. Her overgår han seg selv i frodig og yr fortellerglede, spenstige kast verden rundt, virkelighetsnær industribeskrivelse, som engasjert sosialist og med et herlig persongalleri.
Boka kan lese på mange måter. Først og fremst tar den utgangspunkt i industrisamfunnet Sauda som forfatteren selv vokste opp i. Det er utvilsomt mye av hans egen bakgrunn slik han opplevde den som skildres. Men boka har så langt mye mer enn en fortelling om Kjartan Fløgstad egen himmelsformasjonsbetraktende kameratflokk.
Her er så mye. Bare ta hans frodige språk. Ellevilt driver han gjøn med oss gjennom ordspill og ordsammensetninger. Hans uthenginger av uttalen på nye urbane jappeord er bare en ting. Det er gjennomført frodig og humoristisk. Du blir sittende og le omtrent kontinuerlig, i hvert fall småhumrende tar du deg gjennom de fire hundre sidene.
Men boka er så mye mer enn artige ordspill. Den kan også leses som en bok om industrisamfunnets kalde virkelighet og storkapitalens grådige ansikt. Her taler også den engasjerte – om enn etterhvert noe forsonenende – sosialisten. Uten å legge bånd på ordene snakker han rett ut om “verdens største industrikatastrofe” i Bhoupal i India og om de tusener svarte og fattige som døde av silikose-forgiftning på 30-tallets USA. Bak begge katastrofene står Union Carbide, det internasjonale konsernet som i sin bygget opp Sauda-samfunnet. Glimtvis lar han oss forstå at også Saudasamfunnet har fått sine sår.
Boka har mange handlingsplan. Et av de første er Finland i tiden rett etter borgerkrigen i 1918. Få minnes eller er klar over omfanget av ‘den hvite terroren’ som fant sted. Her følger vi linjene fra begivenhetene i 1918 til smelteverket i Sauda og videre over til USA. Kontinent krysses, vi flyr verden rundt og innimellom krydrer forfatteren sideinndelingen med tenkte epost-meldinger.
Men han krydrer også boka med vers, sangtekster og faktisk også et sted noter. Bak dette surrealistiske virvaret legger han inn historier om en gruppe mennesker som alle var tilknyttet kabelbanen – boka er tilegnet ‘arbeidskameratene på Nordmarkskiftet’ . Boka ender med at den store krana til kabelbanen under stor festivitas for et par år siden blir revet. Da har vi også vært noen sarkastiske svinger innom det urbane livet i Oslo.
Denne boka må du lese. Det er en glitrende skatt som du vil elske å bli kjent med. Frodig og frydefull, herlig å oppleve!
