Zappa i stedet for Ultima

Oslo Konserthus 11.10.2007 Frank Zappa: Duprees Paradise, Mark-Anthony Turnage: Yet Another Set To, trombonekonsert, (1. gang på Oslo-Filharmoniens program), Samuel Barber: Adagio for strykere, Leonard Bernstein: Symfoniske danser fra West Side Story
Oslo-filharmonien, Lawrence Renes- dirigent, Christian Lindberg – trombone

Oslo-filharmonien valgte i år å ikke delta på Ultimafestivalen med egen konsert. Dette av åpenbare økonomiske grunner, den ene Ultima-konserten ville ikke trekke samme publikum som en ordinær abonnementskonsert ville gjøre.

Sant nok. Samtidsmusikk har ikke det rette draget på det store (og eldre) konsertpublikummet, det er bare å innrømme. Men det spørs om det fulltallige Konserthuset i går var like fornøyd. Noen 60-åringer som var ungdom under storhetstiden til Mothers of Invention lot seg utvilsomt lokke av at Frank Zappa’s navn sto på plakaten – og kunne vanskelig forstå at denne rockeanarkisten kunne stå for et slikt kompakt seriøst verk – andre kunne dras til konserten av programmets utvilsomt ‘lettere’ side med Barbers mest kjente verk og Bernsteins West Side Story.

Men det var neppe noen som visste hva de gikk til med trombonekonserten til samtidige Turnage og det framifrå spillet til Christian Lindberg. Stor applaus vakte denne utvilsomt fremste trombonisten i verden i dag – og ekstranummer måtte til. Men det er det å tilføye at publikum nok var mest imponert over spillet til solisten framfor at det var selve verket som gjorde inntrykk.

Det var, rett og slett, et spill av en annen verden. Du ville ikke på forhånd ha ant hva det var mulig å gjøre med en vanlige trekkbasun, men her ble det til fulle demonstrert. Solisten gjorde sin entre med kraftige støt i salen. Nærmest løpende entret han podiet. Levende og eksaltert fulgte han musikken også i de korte periodene han ikke spilte. Så langt inne i musikkens verden var han at det avfeide visse spøkefullte bemerkninger i pausen, adrenalinet og innlevelsen sto tydeligvis høyt.

Oslo-filharmlonien har spilt inn verket nylig på CD med kveldens solist Christian Lindberg (se vår omtale). I forhold til innspillingen synes vi at Lawrence Renes, solist og orkester peiset atskillig kraftigere på og mer rytmisk i går, særlig i førstesatsen. Vi syntes også at annensatsen blues ble dratt mere ut i går. Forøvrig er det et artig poeng at innspillingens dirigent Peter Rundel også deltok på Zappa’s aller siste innspilling.

Konsertens oppvarming var Zappas ti minutter lange verk for kammermusikalsk ensemble fra 1983 (så står det i programmet), Duprees Paradise. Verket har blitt spilt av Oslo-filharmlonien før. Men likevel er det ikke til å stikke under en stol at mange ble overrasket, og ikke så rent få også skuffet. For dette var ikke Zappa slik man er vant til ham – eller er det? Den publikummeren traff spikeren på hodet som umiddelbart hadde den kommentaren at Zappa er best med gitar. Utvilsomt. De som vil nyte dette verket slik Zappa lot det låte, bør få tak i dobbeltalbumet fra Helsinki-konserten i 1974. Her vil de oppleve en nesten 30 minutters versjon av denne komposisjonen, med keyboardisten George Duke i hovedrollen, i spedd en tollervits og ikke minst noen takter fra kroningsscenen i Boris Godunov.

Det som programmet viser til er den seriøse versjonen av dette verket som Zappa skrev ut i 1983 for Pierre Boulez‘ Ensemble InterContemporain som ga det ut på skive året etter. Det er altså samtidsmusikkens store far, Pierre Boulez, som har ansvaret for at dette verket og at Zappa spilles av symfoniorkestre i dag. Men det ellers ypperlige programmet tar altså litt feil i årstallene.

Hvordan låter så rabulisten uten gitar og rockeband? I hvert fall ikke som en dagens Ultima-komponist. I ‘klassisk’ forstand befinner han seg på 1920-tallet, i Edgar Varèses verden med tette klangstrukturer og slagverk, ispedd litt Stravinskij.

Anerledes ble det etter pause, med klanger alle burde dra kjensel på. Barber’s kjente Adagio er brukt såvel som filmmusikk som mye anvendt i begravelser. Men opprinnelig er musikken fra hans strykekvartett fra 1930-tallet. Vakkert i n’te potens låt det. 

Bernstein’s Symfoniske danser, arrangert konsertsuite fra West Side Story, har etterhvert fått klassisk status, ikke minst fordi det er musikk av svært høy kvalitet. Neppe noen komponist har noengang truffet så godt med å kombinere seriøs musikk med elementer fra jazz’ens verden. Her deltar musikerne med fingerknipsing og synkrone rop. Det blir spenstig – og ikke minst skaper stor stemning.

Så også i går. Alle de som var skuffet over at Zappa ikke låt som Zappa og at Turnage ble for mye ‘nordheim’ (les: Ultima) for dem, kunne få fullt utbytte av musikken etter pausen. Den unge nederlender Lawrence Renes gjorde et svært sympatisk inntrykk.