Sesongpremiere Den Norske Opera 6.3.2004 Verdi: Falstaff, Jonathan Veira, Trond Halstein Moe, Henrik Engelsviken, Svein Erik Sagbråten, Thor Inge Falch, Magne Fremmerlid, Toril Carlsen, Rita Heigre, Tone Kruse, Torill Eriksen,Musikalsk ledelse: Francesco Corti, Regi: Stein Winge
Sesongens oppsetning av Falstaff er blitt en oppsetning med bokstavelig talt sprut. Det gjøgles fra start til mål i denne oppsetningen, burlesk og frodig Shakespeare-humor hvor intet skjules og antydningens kunst er en fremmedfugl. Riktignok er det gjort et par forsiktige innstramminger siden premieren på denne oppsetningen for tre år siden. Men det er ikke gjort slik at det svekker oppsetningen, snarere får øyet mindre å være opptatt av, det skjer ikke to tusen ting samtidig i hver krok av scenen.
I tillegg har oppsetningen vært så heldig å få tak en skikkelig ensembleskuespiller i tittelrollen. Jonathan Veira trives svært godt til denne rollen. Han buldrer, overdriver og ler av seg selv i sistescenen – Vi er alle gjøglere – og det synes så altfor godt at han trives på scenen. I stedet for å framheve seg selv som gjestende diva trives han så altfor godt i rollen med å spille sammen med ensemblet. Han har arbeidet sammen med Stein Wiinge tidligere finner vi ut, i oppsetningen av Sjebnen makt i Købehavn i 1996.
Også det musikalske har fått seg en sklkkelig oppstrammer. Francesco Corti lar alle hensyn fare og leder orkesteret gjennom det ene fortefortissimo etter det andre. Her skal det ikke dveles, nei blott til lyst og full fres! Tut og kjør, spenstig skal det låte!
Stein Winges oppsetning av Falstaff var et overskuddshorn av en forestilling da den hadde premiere i 2001. Her var intet spart. Forestillingen var spekket med sprelske påfunn, det boblet nesten over i kostymer og rekvisitter . Til og med den lille detaljen med maleriene på veggen i det Ford’ske hus inneholder overraskelser hvis man tar seg tid til å studere dem nærmere.
For igjen må vi rose scenografien til John-Kristian Alsaker og lyssettingen til Hans-Åke Sjöquist. Sceneløsningen i skiftet over til den avsluttende skogscenen er rett og slett herlig. Denne gangen fikk vi anledning til å nyte det og ikke la oss distrahere altfor mye av mylderet av fauner, vampyrer, feer og andre unaturlige ånder som krøp og hoppet fram på scenen i de mest vanvittig burleske kostymene.
Vi vil ikke utdele ros og ris til de sanglige prestasjonene. For her er det altfor tydelig at sangen inngår i en helhet, det er scenens inntrykk som er det viktigste. Men noen av bariton-stemmene var herlige å høre på i førstescenen og de glade Windsor-fruenes kakling og skjemt lød akkurat som det skulle. I slike sammenhenger er det umulig å feste seg ved at kanskje en eller to ikke helt er sanglig på topp. For her kommer ensemblet og skuespilleruttrykket desto mye sterkere inn.
Dette er et fenomen vi har merket oss med alle Stein Winges oppsetninger av Verdi-Shakespeare. Helt siden Otello i sin tid har vi fått konstatert at i slike oppsetninger kommmer det rent sanglige i annen rekke, det musikalske skal bare forsterke oppsetningen. Det vi fester oss ved er oppsetningen som sådan.
Derfor får alle ha oss unnskyldt. Vi skulle så gjerne sagt mye rosende om det vi får høre. Men bare for å si det, det er dype stemmer som låter helt praktfullt i åpningsscenen og elskovssyke tenorer og sopraner er akkurat slik de skal være.
Vi elsker Shakespeare når han anrettes på denne måten. Her er det et krysslån fra flere av mesterens stykker, mesterens rollefigurer og deler av handlingen blir brukt for det er verdt. Men det er Shakespeare tvers i gjennom, det går så altfor tydelig fram i sistescenen hvor vi også fornemmer et anstrøk av En midtsommernattsdrøm.
Den Norske Opera har nettopp lagt bak seg en Mozart-oppsetning hvor ståplassene har vært utsolgt til minste plass. Sesongens Falstaff kan neppe unngå å gjøre mindre lykke. Her er det tut og kjør hele veien, en herlig oppsetning som setter deg i fabelaktig godt humør.
Ma ride ben chi ride, la risata final. Den som ler sist ler best!
