Aida, opera av Giuseppe Verdi. Uroppført i Kairo1871
Spilles på OscarsborgOperaen 14.-24.august 2019
Aida: Birgitte Christensen
Radamès: Kolbeinn Jon Ketilsson
Amneris: Siv Iren Misund
Amonasro: Yngve A. Søberg
Ypperstepresten: Magne Fremmerlid
Farao: Eirik Roland Egeberg-Jensen
Oslofjord kammerfilharmoni
Oscarsborg operakor
Kormester: David Maiwald
Statister
Scenografi: Torkel Skjærven
Kostymedesign: Leiko Fuseya
Koreograf: Arne Fagerholt
Regi: Bentein Baardson
Dirigent: Jørn Fossheim
Operasjef: Anne Felberg
Tekst og bilder: Torkil Baden
Etter et hvileår uten stor scenisk forestilling er den sommerlige Oscarsborgoperaen tilbake med styrket økonomi. Arrangøren balanserer godt med ca. halvparten billettinntekter ,og resten dekkes av tilskudd fra det offentlige, uten å måtte mase på private sponsorer.
Åtte augustkvelder fylles Nordens Verona, den mektige borggården, og i alt 10.000 publikummere fra alle generasjoner, men mest eldre, krysser vannet. Produksjonens svakeste punkt er akkurat det å komme seg over fjorden. En times venting på båten hjem er en nedtur.
Det er OscarsborgOperaens egenart at når Aida kjemper alene med sin konfliktfylte kjærlighet på scenen, blir publikum plutselig opptatt med regnfrakker. Men sangen trenger gjennom i den unike festningen. Selv om det er Oslofjorden og ikke Nilen, varer det ikke lenge før vi rykkes inn i det gamle Egypt.
Bentein Baardsons oppsetning fra 2010 er tatt opp igjen, og det tåler den. Scenen og de mursteinsrøde murene bak er prydet med mektige faraobilder. Scenografien består av effektive, nakne stillaser, men de kunne gjerne vært mindre spartanske og illudert mer av miljøet. Vi kunne tålt mer tempel og gravkammer f.eks. gjennom projeksjoner.
Styrken med den vellykte oppsetningen er at vi omgis av sangere i frodige kostymer fra rundt hele den enestående bygningen. Med 100 på scenen og 54 i orkestret ligger det an til de massevirkningene som har gjort operaen til en av verdens mest populære. Det er betagende når nattemørket setter inn og fakkeltogene omgir oss høyt og lavt.
Militarisme, ikke museum
Bentein Baardson er ikke den første regissøren som knytter den egyptiske herskertrang og militarisme til vår egen tid. Men han er ekstra flink til å skape monumentale virkninger med prosesjoner og plasseringer. Fascistuniformer og faner og den tysk-romerske dobbeltørn stilles sammen med egyptiske drakter, altså som Østerrike mot Italia i Verdis tid, men også omvendt: Egypt som det fascistiske Italia.
Operaen ikke bare tåler aktualisering, men trenger den for ikke å havne på museum. Selv om Verdis partitur er aldri så fengende, er det grenser for hvor spennende en konflikt mellom Etiopia og Egypt, en konflikt som forøvrig aldri fant sted, er i dag. Men historien om autoritære krefter er dessverre alltid aktuell. Neste gang får vi kanskje oppleve et islamittisk prestestyre på scenen?

Kvalitet
Solistgruppen var valgt med sans for kvalitet. De to rivalinnene er en flott duo, både den velmodulerte veteranen Birgitte Christensen i tittelrollen og nykommeren Siv Iren Misund som en intens faraos datter. Etter hvert klarer hun sikkert å kombinere sin fyldige og ubesværete sopran med en enda tydeligere hevngjerrighet og fortvilelse.
Den fine tenoren Kolbeinn Jon Ketilsson slet litt med høyden til sin egyptiske elsker, mens Yngve Søberg som en ruvende etiopisk konge viste hvorfor hans karriere nå tar fart også utenlands.
Korsangerne var også håndplukket og bidro med praktfull skjønnsang fra alle kanter av arenaen. Orkestret var uten svik, og det var imponerende hvordan dirigenten Jørn Fossheim holdt styr på det store apparatet og fikk frem nyansene i det frodige partituret. Til og med ekte, lange Aida-trompeter ble vi servert til Triumfmarsjen.
