Rosenkavaleren holder stinget. Bjørvika-operaens nye oppsetning er et gledelig og friskt gjensyn med denne «operaenes opera», den utvilsomt mest elskelige av allle operaer som kom til på 1900-talllet og utvilsomt den største tyske scenesuksessen dette århundret.
Gjensynet er gledelig og varmt fordi de mange lune sidene ved operaen er i behold – og forsterket – og aktører og musikere morer seg med gjøglinga og det lille snev av melankoli og gravalvor på scenen. Friskt fordi du ikke får et eneste kjedelig øyeblikk selv ikke i den langdryge førsteakta.
Premiere Den Norske Opera & Ballett 16.3.2019 Richard Strauss: Rosenkavaleren, libretto: von Hofmannsthal, med: Marita Sølberg, Mari Eiriksmoen, Adrian Angelico, Henry Waddington, Fredrik Zetterström, Kristin Hansveen, Thor Inge Falch, Ingebjørg Kosmo, Jens-Erik Aasbø, Henrik Engelsviken, Hallvar Djupvik, Emil Havold Nærhagen, musikalsk ledelse: Joana Mallwitz, regi og scenografi: Sir David McVicar, Operaorkesteret, Operakoret, Produksjon fra Scottish Opera
Det er ikke uten grunn at denne operaen holdes som kanskje den fremste av operaer laget på 1900-tallet. Sikkert er det at komponist og librettist her hadde fått til en opera som var kloss opp til wienernes elskelige Mozart, i handling og ikke minst i musikk. Her forenes forviklinger med storslagen musikk. Hele handlingen preges av forkledninger narrekostymer. Og musikken: storslagen, fantastisk, nesten ikke uten grenser.
Richard Strauss hadde på begynnelsen av 1900-tallet etablert seg som Tysklands fremste komponist. Den popularitet og følgelig inntekter han nøt godt av etter suksessrike Salome gjorde at han kunne slå seg ned i Garmisch-Partenkirchen og bygge egen storslagen villa der. Komponistrommet hans på hjørnet hadde utsikt direkte til de største tindene i Alpene.
Mye av operaens suksess hviler utvilsomt på den melankolien som preger de tre aktene. Wienerne assosierte umiddelbart med det forgangne, Maria Theresa på 1740-tallet og en tid med slottsball og keiserherredømme som nå var forbi ved inngangen til den nye tid og det nye århundret der feltmarsjalinnen ender med å sitte ensom i sitt palass.
Dessuten: grepet med Mozart. Det er ikke til å komme forbi at Rosenkavaleren først og fremst er en opera fylt med mye herlig musikk, nær sagt etter mønster av Wolfgang Amadeus. Her bringes vi tilbake til Mozarts elegante tonekunst, assosiasjonene er sterke selv om Richard Strauss ikke går av veien for å fleske til med sterke akkorder og dristig harmonikk. Her sparer ikke orkesteret seg. Det er tydelig at det store orkesteret trives godt med å framføre denne musikken. Spillehumøret var det ikke noe å si på. Et nytt sympatisk bekjentskap var dirigenten Joana Mallwitz
Som vanlig i sine operaer lar Richard Strauss oss møte tre kvinnelige hovedpersoner; feltmarsjalinnen og det unge paret hvorav den ene er en bukserolle. Marita Sølberg, Mari Eiriksmoen og Adrian Angelico gjør alle tre en fremragende innsats. Marita Sølberg har sitt livs rolle som feltmarsjalinnen og den gjør hun godt, myndig og bestemt. Marik Eiriksmoens klokkeklare sopran fortryllet oss og overrasket betydelig gjorde Adrian Angelica som Octavian. Narrespillet han setter i gang er herlig.
Så å si hele solistensemblet pluss noen gjester var engasjert på den store rollelista. Komplimenter også her.
For en herlig kveld. Skaff deg billetter før det er for seint.
