Premiere Den Norske Opera 30.11.2002 Janacek: Jenufa, med Toril Eriksen, Ivar Gilhuus, Kjell Magnus Sandve, Torill Carlsen, Hulda Bjørk Gardarsdottir, Markus Kvits, Roald Nygård, Tone Kruse, Rita Heigre, Charlotte Fongen, Den Norske Operas kor og orkester dirigent: Sebastian Lang-Lessing regi: Stein Winge
Det ble Torill Carlsens store kveld. I rollen som klokkerkonen, Jenufas stemor, ga hun en tolkning som var både skuespillermessig og sanglig fremragende. Hun overbeviste sterkt. Det er ikke å ta for mye i å påstå at hun ble kveldens store navn.
Så ligger da også Janacek svært godt til henne. Han skriver opera uten tradisjonelle arier. Her er det ingen stillestående posering som hos andre operakomponister. Musikken er til de grader vevet inn i dramaet at den blir en del av det, og forsterker bare det som foregår på scenen, ikke bare i formen, men også i innhold. Hans musikk er tett, kortfattet og brokkartig. I Jenufa gjelder det like mye å uttrykke seg ved hjelp av rollen, her spiller kravet til medlevelse sterkt inn.
For Torill Carlsen passer det helt perfekt. Hun evner å fylle rollen samtidig som hun er vokalt fremragende. For denne rollen setter også sterke vokale krav. Det er voldsomme spenn i stemmen og uttrykket hennes – og det holder!
Janaceks opera ble skrevet på begynnelsen av 1900-tallet men framført første gang i 1916. Det ble også hans store gjennombrudd som komponist. Han hadde ikke lang tid igjen å leve men i de årene som fulgte kom det ene mesterverket for operascenen etter det andre. Han er i dag en av de mest framførte operakomponistene fra 1900-tallet. Han er også populær av en annen grunn: der Richard Strauss eller Wagner måtte bruke timelange arier – – eller tre hele kvelder – på å beskrive en situasjon, risser Janacek opp i et kort musikalsk uttrykk kombinert med den fysiske gestaltning på scenen.
Han legger på ingen måte skjul på at operaen har likhetspunkter med hans eget liv, hans egen datter ble dødssyk mens han arbeidet med den.
Det er en grufull historie han forteller. En ung landsbyjente faller for stedets fløteprins, en fyr som i løpet av handlingen viser seg som en feig og svak person. Hun blir gravid, men hennes stemor – klokkerkona – er redd for bygdesladderen og sperrer henne inne i ni måneder. Da barnet kommer drukner hun det i elva i en slags misforstått hjelpeiver for den unge jenta.
Her kommer det lille samfunnet fram, dets moralske krav, redselen for å klare seg, være et anstendig menneske, finne seg et godt utkomme og den riktige personen. Det er bygdedyret, som Stein Winge uttrykker det, som stikker hoven fram. Men i dette aner vi også andre konflikter som har rykket nærme oss de siste årene, æreshevn og familiedrap.
Stein Winge har riktig utfoldet seg med denne operaen. Det virker som midt i blinken for hans evne til å tenke musikalitet i dramaet. Riktignok griper ikke dramaet for alvor fatt i en før mot slutten – men da griper det hardt! – og noe av skylden må nok tilskrives scenebildet. Fattig, bestående av en stor hvit vegg kunne det være det ideelle utganspunkt for en realistisk opera som dette. Men det henger likesom ikke på greip at man skal forestille seg en fattig stue spredt utover et enorm hvitt rom i annen akt. Alle tre aktene går i ett, skiftene mellom dem går også på spill men de Blues Brothers-kledte koristene (eller scenearbeiderne?) forstyrret kanskje illusjonen litt i halvmørket.
Der regi, scenografi og lys forener seg og hogger dramaets klo ned i oss, er siste halvdel av tredjeakten. Herfra gjør oppsetningen et inntrykk som blir sittende.
I rollen som ungjenta Jenufa møter vi islandske Hulda Bjørk Gardarsdottir som her gjør sin første rolle i Oslo. Hun har en svært sympatisk framtoning. Også Torill Eriksen og Ivar Gilhuusog ungjentene ga overbevisende framstillinger. Men ikke alle medvirkende maktet helt å gi liv til sine figurer.
Stein Winge har fått mye ros i tyske aviser for sine Janacek-oppsetninger ved Deutsche Oper am Rhein i Düsseldorf/Duisburg hvor denne produksjonen er hentet fra. De har skrevet at han med sine oppsetninger har bidratt til sette dette operahuset på det tyske operakartet. Tilsvarende ros kan vi dele ut her i Oslo. Men først og fremst: Torill Carlsen.
