Premiere Den Norske Opera 5.10.2002 Ultimafestivalen 2002 – Trygve Madsen: Circus Terra, libretto: Jon Bing, Ragnhild Heiland Sørensen (Iljana), Ingebjørg Kosmo (Samara), Henrik Engelsviken (Kaunda), Trond Halstein Moe (Irenin), Knut Skram (Regini), Magne Fremmerlid (Nomemi), Den Norske Operas kor og orkester, dir.: Woitech Spumy regi: Jiri Nekvasil, scenografi: Daniel Dvorak
Ny norsk opera som til alt overmål hadde urpremiere i vår på statsoperaen i Praha, Statni, der Richard Strauss var sjefsdirigent i flere år. Dette stiller forventningene høyt, for det er ikke hver dag norsk opera blir urframført på selveste Statni. Sist gang var visstnok i 1900 med Gerhard Skjelderups Norsk Bryllup.
Operaen er fra midten av 1980-tallet og ble skrevet på bestilling av Den Norske Opera i Bjørn Simensens første sjefsperiode. Den har libretto av Jon Bing. Hvordan den fant veien til Praha skyldes rett og slett interesse for Trygve Madsens musikk, han hadde fått oppført noen kammermusikalske verk der på slutten av 90-tallet.
Som opera er det intet grensesprengende verk innen norsk musikkhistorie. Det representerer heller ingen sensasjonell seier internasjonalt for Den Norske Opera. I Ultima-sammenheng er det et heller tradisjonelt verk med tonale og tradisjonelle toneganger og slettes ingen nyvinning.
Men premieren er likevel en seier. Først og fremst fordi det – endelig! – vises ny norsk opera. Dernest fordi dette er en produksjon som har vært lagt i tsjekkiske hender. Dermed får man alt hva de kan skape av teatermagi med seg i denne oppsetningen.
For dens store styrke er den ramme som er lagt rundt forestillingen. Scenografi, lys og kostymer skaper en stemning av uvirkelighet og noe spennende. Det kler Jon Bings uklare fabelhistorie svært godt og er med sine opptrinn og sirkusliknende gjøgleri med på å skape magi over forestillingen. Vi kjenner igjen tsjekkisk teater og dets ‘svarte rom’ tradisjon og bruken av illusjonsmakeri ved hjelp av masker og lys.
Derfor må vi si mer enn bestått til denne premieren. Vi tenker med gru på hva som ville ha skjedd hvis denne oppsetningen hadde vært underlagt en ordinær budsjettfattig produksjon med det vi kunne vente av scenografi. Resultatet slik det nå foreligger er opera med farver, lys og bevegelse. Riktignok kanskje noe stillestående i noen øyeblikk før pause, men etter var det partier som frydet oss.
Sterkest sto den lange byråkratscenen, som nøkternt sagt ikke hadde noe direkte med handlingen i fabelen å gjøre. Men den var herlig, lang, koreografisk ypperlig og ga oss en god opplevelse.
I det lange forspillet før denne scenen kom også Trygve Madsens musikk tydeligere fram. I nesten hele operaen måtte den finne seg i å stå i bakgrunnen, så å si overkjørt av den spektakulære lyssettingen og scenografien. Det er heller intet grensesprengende verk han har levert. Litt spritet opp med riff fra Stravinskij og lettmusikk – det siste er mest framtredende.
Jon Bings historie er neppe verdt å bli kalt historie. Det er en fabel om et strandet romskip og et menneske som befinner seg i et tivoli som til forveksling er lik vårt samfunns stengsel av regler og forordninger. Men her blir fabelen for uklar og som tekst for operascenen ikke alltid like velegnet. Den understreker at god opera har behov for klar typetegning og en historie som fortelles uten for mye om og men. Slik historien i sin rene form framtrer for oss blir den et oppgulp av forgangen kulturradikalisme og et forsinket sekstitalls opprør mot det bestående.
Det er en lykke at denne produksjonen ble lagt i tsjekkiske hender. Det reddet den, og det gjorde at en i utgangspunktet ubehjelpelig historie fikk bein å stå på og ga oss en opplevelse det var verdt å få med seg.
Spesielt må vi framheve Daniel Dvoraks scenografi. Han er ingen hvem som helst, elev av Svoboda og fra i høst sjef for den andre store operaen i Praha, Narodny (Nasjonalteatret).
