Premiere Den Norske Opera 8.9.2001 Poulenc: Karmelittsøstrene (Les Dialogues des Carmelites), Ragnhild Heiland Sørensen (Blance De La Force), Ole-Hermod Henriksen (Marquis De La Force), Kjell Magnus Sandve (Chevalier De La Force), Torill Eriksen (Mme De Croissy), Toril Carlsen (Mme. De Lidoine), Ingebjørg Kosmo (Mère Marie), Hilde Haraldsen Sveen (Sœur Constance), Tone Kruuse (Mère Jeanne), Ivar Gilhuus (L’anmonier, kapellanen), Svein Erik Sagbråthen (1. Commisair), Ole Jørgen Kristiansen (2. Commissair/Offiser), Magne Fremmerlid (Geolier), dir.: Patrick Fournillier regi: Hilde Andersen
Karmelittsøstrene (Les Dialogues des Carmelites) er den franske komponisten Francis Poulencs (1899-1963) eneste opera i fullt format. Den ble skrevet så sent som i 1957, men er et verk i tonal stil.
Poulenc som operakomponist? Riktignok skrev han religiøse komposisjoner for stort kor og orkester hvor det også var dramatikk til stede, men ut fra hans øvrige produksjon var det vanskelig å forestille seg komponisten bak Theresias bryster som en utpreget tradisjonell dramatisk operakomponist.
For dette er et dramatisk verk som gjør sitt fremste inntrykk ved den sterke sluttscenen. Det skal mye til om denne scenen ikke gjør inntrykk på en, et sterkt inntrykk.
Det er første gangen Poulencs opera blir spilt i Norge. Man kunne kanskje si det var på tide. For at den utvilsomt tilhører et av de fremste verk i operalitteraturen, er det ingen tvil om. Det kan man se på repertoar-listene verden rundt. Denne sesongen vil den også bli framført ved Gøteborgs-operaen.
Likevel er det ikke alt som stemmer i denne operaen. Den ‘flanerende’ franske komponisten hadde sine religiøse grublerperiode noen år før operaen ble skrevet og verkene fra den tiden preges av hans katolske tro og tvil. I lange perioder av denne operaen – og hele første akten – er det disse grubleriene vi utsettes for. Her er ingen problemstrilling eller handling som tar fatt i tilhørerne.
Dette er også den største svakheten ved denne operaen. Men i annen akt tetter det til og før den avsluttende dramatiske scenen har operaen bygget seg opp til et stort gripende verk.
Handlingen finner sted på 1790-tallet og alle de viktigste rollene består av kvinner. Dette er historien om den unge adelspiken Blanche som valgte et klosterliv framfor å være ‘pusekatt’ og som også velger å gå i døden sammen med sine 16 medsøstre i stedet for å nyte den friheten hun var blitt berget til. Slikt er et gripende tema i seg selv. Bare synd at komponisten ikke maktet å se helheten i librettoen som et selvstendig dramatisk epos.
Derfor faller mye av oppsetingen på regien. En oppfinnsom instruktør kan gjøre underverker med dette stoffet – og vi må bare beklage at dette ikke lyktes helt på Den Norske Opera. De første halvannen timene ble nesten ulidelig kjedelige og man kunne undre seg på om man egentig opplevde et religiøst verk for kor og solister med dekorasjoner og kostymer attåt.
Dessverre bedret ikke dekorasjonen til Kathrine Hysing på oppsetningen. Riktig oppfinnsomt gjort var det med bruk av dreieskive og snorloft som muliggjorde raske lydløse skift men musikk og det som kunne kalles handling pågikk. Men av inntrykk ga dekorasjonen en iskald hyperglatt atmosfære i funksjonalistisk stil, rensket for alle utvendigheter.
Dette sagt fordi operaen tar seg veldig opp etter pausen. Avslutningsscenen er som sagt sterkt gripende og dramatisk.
Ragnhild Heiland Sørensen sang i rollen som Blanche de la Force. Imponerende og sikker har Den Norske Operas førstesopran utviklet seg og vi gleder oss til å følge henne videre i sesongens store oppgaver.
Men absolutt toppkarakterer må også gies til Torill Eriksen , Toril Carlsen, Ingebjørg Kosmo, Hilde Haraldsen Sveen og Tone Kruuse. Vi vil særlig framheve Hilde Haraldsen Sveens fine skuespillermessige kvaliteter.
Dirigenten Patrick Fournilliers innsats er noe blandet etter vårt inntrykk. Riktignok er Poulencs musikk vanskelig å gjengi i det helt store format, men vi savner en linje som kunne heve musikken fra det småjattende til det mer flytende særlig før pause.
Og hva slags pusleri opplevde vi ved den avsluttende giljoteringen? En lett pisking i cymbalene er riktignok i tråd med partituret – men regien skulle jo tilsi at slike dramatiske effekter skulle få større vekt?
