Châtelet Théâtre Musical de Paris 16.5.2001 Ahmed Essyad: Héloïse et Abélard, Dirigent: Pascal Rophé, Regi: Stanislas Nordey, Jial Lin Zhang (Héloïse), Peter Savidge (Abélard), Anna Burford (Confidente d’Heloise), Rene Schirrer (Garlande), Johnny Maldonado (Fulbert), Christian Baumgäretel (Roscelin), Maja Pavlovska (Chanson),, Orchestre Philharmonique de Strasbourg, Kor: Opéra national du Rhin, Strasbourg
![]() Opéra national du Rhin i Strasbourg hadde i oktober urpremiere på opera Heloïse et Abélard, av den marokkanske komponisten Ahmed Essyad (født i 1938), dette er hans 5. opera. Denne forestillingen gjestespillte i mai på Theatre du Chatelet i Paris. Komponisten følger trofast den gamle historien om professoren Abélard som forelsker seg i den meget yngre Héloïse, og blir for dette overfalt i løpet av natten og fraskåret sin mannlige pryd, hvorpå Héloïse likevel ønsker å dele livet med Abélaird. Dette er en forenklet måte å fortelle dette på. Jeg opplever at komponisten har gode innfall rent musikalsk, men at han, tross at dette er hans femte opera, og at man fremhever at dette er hans femte opera og at han kontinerlig skriver verk med stemmer, dessverre ikke klarer å skrive for og benytte den menneskelige stemmen, som et instrument godt nok. Mye av det sanglige låter som et langt nokså monotont resitativ, uten mange variasjoner. ![]() Kun Héloïse har noen sangbare linjer og helt på slutten av den 1 time lange opera, heldigvis uten pause, da kommer der noe som for meg høres sangligt og vakkert ut. Imidlertid var da konsentrasjonen etter hvert blitt redusert så kraftig at dette nesten prellet av på meg “som vann på en gås”. At det i tillegg er lagt inn en bærende rolle for en meget flott maskulin kontratenor, Johnny Maldonado, som høres ut som en god alt. Dette harmonerer ikke mellom det visuelle, hvor Maldonado er flott på scenen, og ser ut som en glitrende tenor eller flott baryton, men hvor stemmen ikke stemmer overens med utseendet. Da blir dette så distraherende at blir dette temmelig komplisert at konsentrere seg om, å glede seg så veldig over. Jeg følte dette som spill av tid og av et godt personale. Dette kunne man nemlig konstatere ved å være tilstede dagen før, hvor man fremførte Eric Korngolds vakre Die Tote Stadt, som en av mine kolleger har omtalt før i Kulturspeilet. Dette var en opplevelse av de store, hvor man gikk hjem som i en lykkerus. Det er derfor ikke ensemblet der er noe i veien med, men ledelsens valg av suset og komponist å bruke penger på til en urpremiere. Null scenografi til å begynne med under forspillet bl.a. lagerfrakker med store lagerkasser, et par kantinebord og musikere som sitter ved bordene og spiller. Senere skifter man til en sal hvor hele rollegalleriet sitter på stripe i vakre, kostbare tidsriktige middelalderkostymer i skjønne stoffer, dette skal forestille studenter på forelesning hvor Abélard, godt sunget og resitert av engelske Peter Savidge, som i stykket er en briljant universitets professor, som nyss har kommet til Paris, han er allerede blitt misunnet av kolleger. På slutten av forelesningen, som foregår hovedsakelig som et langt, kjedelig resitativ. Blir han introdusert til kanniken Fulbert (kannik- av latinsk, domherre, medlem av dom-eller kollegiatkapitlet), sunget av kontratenorenJohnny Maldonado, som tilbyr ham å bo i en del av sitt hus, i bytte mot undervisning for hans niese Héloïse I akt 2. Er vi i Fulberts hus, hvor Héloïse, vakkert tolket av kinesiske Jia Lin Zhang, betror sin brennende kjærlighet hun føler for Abélard til sin fortrolige Roswita, sunget av Anna Burford. Musikalsk er dette en duett mellom sopran og alt med alt for meget tekst og uten noen melodi, monoton, bare litt opp og ned omkring en tone. Abélard kommer, og leksjonen som følger blir en ren kjærlighetserklæring. Héloïse uttaler “Jeg er din helgen og ville bli stolt over å være din hore”. Fulbert overrasker dem ” Svik og forræderi”. Alene med Roscelin, sunget av Christian Baumgärtel, åpenbarer kanniken sitt raseri. Roscelin foreslår en hevnplan. I akt 3 har hevnen foregått. Journalister og forbipasserende prater om det forferdelige overfallet. Abélard var blitt overrumplet i sin søvn og “fratatt hans manndomsattributter”(kjønn). Til slutt Héloïse møtes med Abélard igjen. De bestemmer seg for å inngå et “mystisk giftemål som vil sammengifte deres sjele nu og for alltid”. Dette var formet som et stort kor med en alt for lang resitativisk slutt. Mange forestillinger i det europeiske område har for tiden en eller annen idé om at publikum skal oppleve hva som foregår bak scenen, og i mange tilfelle så stripper man også scenen mer eller mindre fullstendig. Dette er i en viss utstrekning interessant, men ikke når man evinnelig skal oppleve det totalt uinteressante det er å se en gammel sliten teaterscene uten dekorasjoner, kulisser eller noe i det hele tatt. Dette er en effekt kun for effektens skyll, som jeg svært gjerne kan være foruten. |
|
Henning Høholdt hoeholthus@c2i.net |