Gøteborg-operaen 19.10.1996 Richard Strauss: Salome, Anne Bolstad (Salome)
For en opplevelse!
Og for en suveren sceneopptreden av Anne Bolstad!
Salome-oppførelsen på Gøteborg-operaen gjør oss først stumme. Dernest ettertenkende. Superlativer finner vi ikke for en slik framføring – og dessuten passer det heller ikke helt inn.
Salome er ikke den enkleste rollen en gyver løs på i operalitteraturen. Uansett om en ser dette fra utøverens eller publikummerens ståsted, stilles man overfor sterke utfordringer i form av krevende musikk og en svært makaber historie, kanskje operaverdenens mest grusomme drama.
Dette hindrer ikke den norske sopranen Anne Bolstad å ta full sats. Mange har brynt seg, og det finnes dem som både har misset rollen og ødelagt stemmen. Men Anne Bolstad mestrer de sterke kravene som stilles til sanglig innsats og ikke minst innlevelse og kroppslig beherskelse.
Vi kan ikke bruke uttrykket “fenomenalt” om slikt – for superlativer som dette stemmer ikke med dramaets ånd og innhold.
Hun må ha sendt elektriske sjokk gjennom svensk operaverden (og også den norske i den grad den var klar over det) med sin opptreden på premieren ved Gøteborg-operaen 19. oktober. Også internasjonalt bør hennes innsats vekke oppsikt. Det spørs om hun ikke nå er i ferd med å skape seg et navn som markerer at hun har langt mer inne enn hva hun fikk vist ved Brüssel-operaen i Stein Winges oppsetning av Mussorgskij’s Khovantschina i vinter, en oppsetning som også vakte betydelig internasjonal oppsikt.
Mestrer utfordringene
Tittelrollen i dramaet om den bortskjemte prinsessen er i ingen enkel oppgave. I tillegg til det svært krevende sanglige partiet, forlanges det stor fysisk kroppsbeherskelse. Salomes dans (kjente som de syv slørs dans) er dramaets sentrale parti. Her viser Anne Bolstad at hun har den scenemessige og fysiske forutsetningen for å mestre disse sidene av rollen.
Under dansen satt salen som fjetret. Hun hadde publikum i sin hule hånd, det var ikke mye hun behøvde å gjøre av bevegelser for å trollbinde de 1250 som var til stede på premieren.
Her må også nevnes at Claude Naville hadde laget en stram regi. Finske Päivi Järvinen står ansvarlig for koreografien.
Med kvinnen kom ondskapen inn i verden
Oscar Wilde har tillagt en av personene i stykket å komme med utsagnet: “Med kvinnene kom ondskapen inn i verden”.
Det er likevel for enkelt å si at skildringen av Salomes barnslige elskovstørst og de barbariske handlingene som fulgte, er uttrykk for kvinnefiendtlighet. Under dramaet ligger de historiske rammene som fant sted ved vår tidsregnings begynnelse. Profeten Johannes Døperen er budskapet for fordømmelsen av de barbariske og hedenske skikkene, han målbarer profetien om at den gamle og fordervete verden skal gå under og den nye tidsalderen i menneskekjærlighetens tegn skal begynne.
Midt oppe i denne politiske og religiøse brytningsprosessen står kong Herodes, Salomes stefar, som er håpløst fortapt i sin hustrus datter.
Den elskovssyke og bortskjemte prinsessen opplever at den fengslete profeten Johannes vekker sterke, nesten uoverkommelige følelser hos henne. Hun vil ha ham, men får han ikke. Kong Herodes vil se henne danse når de politiske begivenhetene rundt ham får han ut av likevekt. Hun setter en pris på sin dans: Johannes Døperens hode på et sølvfat.
Forsvarer Salome
Dette er sterk kost. Det krever sangere som ikke bare mestrer det nesten uoverkommelige kravet fra komponistens side, men også har forutsetninger for å møte de scenemessige utfordringene og leve seg inn i dramaet. Anne Bolstad viser at hun er kommet under huden på rollen, at hun vil forsvare Salome som en sterk kvinne.
Det er hyggelig å oppleve at en norsk sangerinne igjen gjør internasjonal suksess med Richard Strauss, 30 år etter Ingrid Bjoner. Det er et lite utvalg sangere i verden i dag som gjør Salome-rollen til noe av sitt spesiale, i første rekke Hildegard Behrens, Maria Ewing og Catherine Malfitano. Men også sangere som Katherina Ciepinski, Inga Nielsen og Karen Huffstodt må nevnes her – og nå altså Anne Bolstad.
Flott ensemble-innsats
Også den fremragende innsatsen fra de andre medvirkende fortjener å bli nevnt, med et mindre unntak. Foruten Herodes i Sten Sjöstedts tolkning, vil vi spesielt framheve Mats Perssons innsats i rollen som Johannes Døperen.
Den musikalske ivaretagelsen er også et kapitel for seg. De 88 musikerne i grava valgte under Siegfried Köhlers ledelse en avdempet orkestral paljettering hvor de eruptive utbruddene ble tonet riktig ned. Musikken til Richard Strauss har i denne operaen ingen lange linjer, men de hundre minuttene som operaen varer, ga ikke et eneste musikalsk dødpunkt.
Her ble både sangere og orkester hjulpet av akustikken. Bevares så flott det lyder i det nye operahuset.
Gøteborg-operaen – en opplevelse i seg selv
Selve operahuset er en attraksjon i seg selv, og et nyttig apropo i vår hjemlige fomling i operabyggesaken. Gøteborgerne har vist oss at det går an å bygge operahus til 500 millioner (de gikk til og med 35 millioner under budsjettert byggesum!), og at krisetider ikke er noen hindring.
Gøteborg ligger bare noen timers kjøring fra sentrale steder på Østlandet og kan faktisk framstå som Norges alternative operahus. Dette ikke sagt fordi operaen nå har norsk sjef og at det første som møter oss ved et besøk er Bård Breiviks mastodonte steinskulptur. Anne Bolstads innsats er sterk nok grunn i seg selv.
Senere i høst vil to andre norske sangere – Arild Helleland og Ragnar Ulfung – opptre i rollen som Herodes. Gøteborg-operaen kjører safe når de foretar ambisiøs satsing på krevende opera, og opererer med tre forskjellige rollebesetninger. Norske sangere er med i dem alle!
Se Anne Bolstad!
Dette er ingen oppsetning for de svakere sjeler, det er rensket for alle tilløp til kunstig maniering og føleri man dessverre ofte opplever på operascenen. Her er ingen romantikk og ballkjoler. Dette er rent, enkelt, hardt, opprivende, her drypper blodet og avkappede hoder slenges rundt på scenen som annen teaterrekvisitt.
Og her spiller aktørene i en oppsetning hvor de viser at de vet hvorfor de er på scenen.
Se Salome – og opplev Anne Bolstad!
Anne Bolstad – vår nye sangdronning
Hun har gjort Sverige til sitt nye hjemland hvor hun med jevne mellomrom opptrer på Musikteatern i Värmland i Karlstad hvor hun er fast ansatt. Hennes karriere strekker seg over allerede over en god del sesonger, og hun ble eksempelvis kjent for gøteborg-publikumm et allerede den gangen operaen holdt til i de gamle lokalene på Stora Teatern. Her sang hun krevende operapartier som tittelrollen i Sjostakovitsj’s opera Lady Macbeth og i uroppførelsen av Thomas Jennefeldts Gycklarnas Hamlet.
På Den Norske Opera har hun sunget i oppsetningen av Janacek’s Makropolos-saken.
Forrige sesong gjestet hun La Monnaie-operaen i Brussel hvor hun sang i Stein Winges oppsetning av Mussorgskij’s episke drama Khvonatschina, en oppsetning som også skal opp neste sesong. Hennes neste oppgave vil også være ved La Monnnaie hvor hun synger i Benjamin Britten The Turn of the Screw.
Den historiske Salome
Myten om Salome og hennes stefar Kong Herodes er nedfelt i nytestamentets evangelier Matteus 14: 3: 11 og Markus 6: 17: 28. Den ytre fortelling er overbrakt noenlunde korrekt i Wilde’s drama. Det han legger til, er de erotiske spenningene som bibelens tekst selvfølgelig ikke har anledning til å beskrive. Profetens tilstedeværelse – hans stemme fra fengselskammeret under jorden – har en opphissende virkning på Salome. Han vekker sterke følelser i henne og hun forlanger å få ham. Dernest skildrer Wilde hvordan stefaren, kong Herodes, selv var sterkt fascinert av ungpiken, så sterkt at han sa ja til hennes ønske om å få profetens hode på et fat.
Bibelens fortellinger går ikke så detaljert ned i beskrivelsene, men det er ikke vanskelig ut fra evangelienes tekster å anta at dette kunne være en sannsynlighet.
Hva vi vet er at henrettelsen av Johannes Døperen satte i gang en blodig borgerkrig som kostet 200 000 jøder livet. Slik sett var det Salomes valg som satte igang den største omveltning som har skjedd i den vestlige verdens historie, og paradoksalt nok banet veien for kristendommens og den nye Messias’ komme.
Det er i dette perspektivet vi oppleves Wilde’s drama og Strauss’ opera.
Richard Strauss
Salome var Richard Strauss’ første store operaverk. Et par år etter skrev han Elektra, og i 1911 Rosenkavaleren, selveste juvelen blant hans komposisjoner. Salome ble laget i 1905 etter at han hadde sett en oppførelse av Oscar Wilde’s drama og fant dramaet velegnet som grunnlag for en opera. Strauss brukte dramaets verselinjer som det sto i den tyske oversettelsen. Det ble det første betydningsfulle sceneverket han skrev, i en periode han var komponerte såpass trivillige ting som “Sinfonia Domestica”.
Richard Strauss skapte seg et navn som en komponist av symfoniske dikt i 1880/1890-årene. Han fullendte en form som Berlioz, Liszt og Wagner hadde utviklet. De mektige dramatiske – og et par komiske (Till Eulenspigel og Don Juan) – symfoniske diktene hadde alt som tiden kunne forlange: store former, metafysiske visjoner og en rik orkesterpaljett. Den dag i dag er Richard Strauss’ symfoniske dikt mye spilt i orkestersalene. Oslo-filharmonikerne har eksempelvis innstudert noen av dem til sine utenlandsturneer. De mest populære er Also Sprach Zarathustra (med den velkjente åpningen av pauker og messing som ble brukt i Kubelik romodysse-film), Don Juan og Tod und Verklärung. Hans spektakulære bruk av orkesteret er fengende og fascinerende.
Etter 1900 fikk de symfoniske tonediktene hans en mer triviell karakter. Alminneliggjøringen av det borgerlige hjems huslige sysler i løpet av døgn (Sinfonia Domestica) og bestigningen av Alpene (Alpesymfonien), kunne også få et komikkens skjær over seg. Selv om musikken i Ein Heldenleben er noe av det mer vellykkete han laget, er likevel tonediktets innhold redselsfullt pubertilt sett med dagens øyne (kanskje vi ikke skulle det?).
Når arven fra Strauss ble tatt over av Schönberg og den nye wiener-skolen, som raskt orienterte seg i retning av tolvtoneteknikken, begynte Strauss å komponere opera. Han holdt seg hele tiden innenfor grensene for det tonale tonemønstret. Med sitt mesterverk Rosenkavaleren ble han århundrets mest spilte operakomponist. I Tyskland ble han en slags nasjonalhelt. Selv om han nektet å fordømme ‘jødisk kunst’ og jødiske kunstnere (mange av hans venner var jøder), ble han likevel regnet som en støttespiller til naziregimet selv om han i motsetning til Karajan aldri ble medlem av nazi-partiet.
Strauss døde i 1949.
Oscar Wilde
Oscar Wilde var victoria-tidens store engelske teaternavn. Ettertiden husker han bare for to ting: at han ble dømt for homofili samt de elegante ordflaneriene i skuespillene han skrev. Dette viser også spennet i hans personlighet – mellom det grensesprengende og lune borgerlige. Så enkelt er det imidlertid ikke: bak hans tekster ligger det dobbeltbunn på dobbeltbunn. Selv i de mest elegante ordflaneriene finnes det en uttrykt kritikk av det viktorianske samfunnets dobbeltmoral. Eksempelvis finnes i stykket An Ideal Husband – som nå føres opp på Nationaltheatret under tittelen Den Perfekte Ektemann – en satirisk framstilling av engelske samfunnstopper – og parlamentarikere! – som prater moral offentlig men fører en sterkt kritikkverdig og dels usedelig praksis privat. Det er som å gå rett inn i dagens britiske skandaledebatt, og det føles uvirkelig at Oscar Wilde beskrev forhold for snart hundre år siden som den dag i dag preger engelske avisoppslag. Det er kanskje hans mesterskap: han evnet å beskrive et fenomen og gå under huden på den engelske overklassens lynne og mentalitet.
Da Oscar Wilde skrev dramaet om Salome, ville ikke samtiden godta det. De grusomme scenene han beskrev ble for sterk kost for de victorianske moralistene. Det hjalp lite at han hentet de ytre trekkene med de barbariske handlingene fra Bibelens evangelier. Teaterstykket ble forbudt oppført i Storbritannia. Ved en mindre sceneframføring i Tyskland fikk Richard Strauss oppleve dramaet, og det er i hans operaform at Oscar Wilde’s dramatiske arbeid om den bortskjemte prinsessen har vunnet innpass på scenene.
