Sesongpremiere Den Norske Opera 28.10.2000 Puccini: La Bohème, Virginia Tola (Mimi), Salvatore Fisichella (Rodolfo), Cecilia Lindwall (Musetta), Terje Stensvold (Marcello), Ole Jørgen Kristiansen (Schaunard), Magne Fremmerlid (Colline), Arild Helleland (Benoit), Den Norske Operas kor og orkester, dir.: Francesco Corti, regi: Wilhelm Sandven
Det var Victoria Tola de fleste hadde sett fram til å se i rollen som Mimi ved sesongpremieren på La Bohème i går. Den 24-årige argentinske sangerinnen vant en overbevisende førstepris ved Dronning Sonja-konkurransen i fjor. Deretter ble det opptredener med våre symfoniorkestere – blant annet med Oslo-filharmonien på deres turne i Latin-Amerika – og en turne i Rikskonsert-regi. Og nå kom turen til hennes debut på Den Norske Opera i den kanskje mest framførte sopranrollen av alle.
Den unge sangerinnen har alt rukket å vekke betydelig oppsikt på sitt kontinent og i hjemlandet Mexico har Placido Domingo tatt henne under sine beskyttende vinger. Hun skal blant annet gjøre Den Glade Enke sammen med ham neste sesong i Los Angeles.
Hun er helt i startgropen av sin karriere. I Konserthuset i Oslo for et år siden viste hun at hun hadde en voldsom stemmekraft, ennå noe utrimmet, men vi kunne uten videre slå fast at hun hadde en stor karriere foran seg.
Store sangerinner har sunget i rollen som Mimi på Den Norske Opera før, senest Angela Gheorgieu for to år siden. Hvordan ble det nå med Victoria Tolas Mimi i Puccinis mest spilte opera?
Hun har helt opplagt lagt alen til sin vekst. Bevisst forsøkte hun å dempe sin stemmekraft – var hun kanskje litt redd for å synge helt ut i de store partiene i førsteakt? – men fra tredjeakten og ut forestillingen overbeviste hun virkelig stort. Det er stemmekraften som er hennes styrke, men det er tydelig å merke at hun ennå er uerfaren på scenen. Hun virker nesten sjenert og vet likesom ikke alltid hvor hun skal gjøre av seg. Men dette har også sin sjarm og i rollen som den fattige tuberkuløse sypiken kan det være helt naturlig. Dessuten framstår hun langt fra av å være en ung primadonna.
Erfaring hadde kveldens overraskelse, den italienske tenoren Salvatore Fisichella i rollen som Rodolfo. Da vi så ham på scenen tenkte vi, hvordan skal dette gå? Han er svært liten av vekst – ved siden av Tolo var han et halvt hode kortere – korpulent og middelaldrende og gjorde ingen ting for å sminke av sitt ‘smørtenor’-utseende til rollen. Men foruten at vi uvergelig måtte trekke litt på smilebåndet når han opptrådte sammen med Tola (ikke for det, Robert Alagna er ikke akkurat verdens høyeste tenor heller), sang han seg fort inn i vår oppmerksomhet. I første akt stjal Fisichella bokstavelig talt showet. Selv om han virket noe skarp i stemmen eier han en enorm vokal styrke, og det å høre ham i denne rollen var en sann nytelse.
Men det var flere som overbeviste. Terje Stensvold sang i rollen som maleren Marcello. For bare et par uker siden sto han på scenen ved operaen i Frankfurt i tittelrollen i Den flyvende hollender. Det er imponerende å hoppe fra Wagner til Puccini (og dernest Olav Trygvason) – og tilbake – på så kort tid. Her sto hans utførelse til superb i karakter. Sanglig overbeviser han som alltid.
Musetta ble sunget av unge Cecilia Lindwallsom går siste året på Statens Operahøgskole. Ennå kanskje noe for spinkel i stemmen for sin profesjonelle operadebut, men hun røpet helt tydelig mer enn talent. Hun har en sympatisk sceneskikkelse, eier en fin stemme og vi vil helt sikkert høre mer av henne i årene som kommer. På tide at hun sto på Operaens scene og får seg nødvendig erfaring!
De andre ‘bohemene’ falt godt inn i dette selskapet, og virket utrolig godt samkjørte, ikke minst humørfylte og galgenhumoristiske som bohemer bør være.
Francesco Corti ledet Operaens orkester på en fast og overbevisende måte. Han er en av de dirigenter som makter å heve Operaens orkester fra å spille godt til å bli fremragende. Som vi merket i Andrea Chenier i forrige sesong eier han en utrolig sans for presisjon og dette smitter på orkesteret.
Når Den Norske Opera endelig har spilt ut sin Torbjørn Egner og kan by på mer enn forslitte operetter er det hyggelig at de får slik klaff når de endelig trår til med en ‘ordentlig’ opera et stykke ut i sesongen. En stor kveld med en besetning på imponerende høyt internasjonalt nivå.
