Mektig start for finnenes Nibelungen-ring

Wagner: Das Rheingold, Finland Nasjonaloperaen

Reininkulta (Das Rheingold) er den finske nasjonaloperaens startetappe på sin Nibelungenring, som de skal fullføre ved årtusenskiftet da Helsinki er Europas kulturhovedstad. Götterdämmerung som ender med at verden og himmelen går under i ild og brak, skal spilles denne historiske nyttårsaftenen på operaen. La oss i hvert fall ikke håpe det går troll i ord som det skjedde da Wiener Staatsoper framførte Götterdämmerung på slutten av krigen: dagen etter inntraff det virkelige ragnarok med allierte bombefly….

Finnene har atskillig større ressurser i ryggen enn mer nærliggende operaer det er naturlig å sammenlikne med – i hvert fall hva angår Ringen – og ikke noe vondt sagt om Youngstorgets Wagner-prosjekt, men dette blir ulik konkurranse. Finnene stiller i en helt annen divisjon. 

De nyter godt av å ha Nordens fineste operahus, oppført under finske krisetider som et provoserende apropos til rikere nabolands stadige smålige fumling i samme sak. Men finnene har også en ressurs vi savner sårt her hjemme: et stort og entusiastisk publikum. 

Das Rheingold hadde premiere på tampen av forrige sesong og hadde sesongpremiere i desember. 

Den finske nasjonalperaen kan plukke fra øverste hylle når det gjelder sangere. Finland har fostret en hel rekke med solister som er blant de mest etterspurte i den internasjonale operaverdenen i dag. Til denne oppsetningen har de hentet inn Matti Salminen – en av de store tungvektenre av bass-sangere i dag (han synger også tittelollen i Deutsche Opers Boris Gudonov i Berlin nå i desember og skal tilbake for å synge Hagen i Götz Friedrichs Ring i januar). Og det sier en god del om hva finnene kan øse av at han hjemme i Finland går inn i rollen som risen Fasolt. Vi så Esa Ruuttunen som Wotan – og han får vi garantert høre mer av i årene framover! Det er også umulig å unngå å framheve Jorma Silvasti i rollen som Loge. Egentlig skulle alle 14 på rollelisten nevnes, her var høyt nivå hele veien – og selv tydelig nordavindspåvirket hals fra et par av solistene, ødela lite. 

Finnenes Rheingold er en forestilling gjennomført på et høyt profesjonelt plan. Man merker det fra første sekund – de tre rhindøtrene (Ritva-Liisa Korhonen, Tove Åman og Riitta-Maija Ahonen) opptrer i totalt uhemmet scenisk utfoldelse og med en vokal kraft som ville plassert hver og en av dem i frontrollene ved de fleste operahus. Her går det for fulle mugger – i hvert fall med høy puppeføring – og vi synes nesten synd på den stakkars stormkåte Alberich der jentene erter og slenger sine lange bein rundt ham. Og da skjønner vi også godt hvorfor han knabber gullskatten, røveriet som utløser dramaet om gudenes, menneskenes og jordens eksistens og svik – et tema som Wagner måtte bruke ytterligere tre helaftens operaer på å skildre. 

Profesjonelt tvers igjennom i Götz Friedrich‘s stramme regi og Gottfred Pilz‘s scenografi. Et par av scenene ga oss visuelle gisp nesten som vi ble utatt for en spektakulær voldtekt.

Denne versjonen hviler trygt i den realistiske tradisjonen hvor både Götz Friedrich og Harry Kupfer befinner seg – hver med sin Ring i Berlin denne sesongen på henholdsvis Deutsche Oper og Staatsoper Unter den Linden. Vekten legges på dramaet og handlingen, framfor sanglige enkeltprestasjoner. 

Vår egen Arild Helleland går inn i rollen som smeden Mime også her, og det er jo meget sannsynlig at vi får se mer av ham i den finske Nibelungen-ringen. Han gjør jo denne rollen så godt at han kanskje bør passe seg for ikke å sitte fast som evig smed på operascenen. 

Det eneste vi fant å trekke ned var Leif Segerstams noe langsomme tempo-oppfatning. Wagner-opera med dialog og handling – og det er det mye av i Rheingold – egner seg lite til utmeislende lange tonestrøk. Rhingullet er ingen Mahler-symfoni for å si det slik. Det var tydelig å merke på et par av sangerne at Segerstams tempo kom i veien for rytmen, sagt ganske enkelt: den musikalske ledelsen kom av og til på tverke av framdriften i handlingen. Eksempelvis falt en figur som Froh totalt gjennom. Mulig at det også skyldes at instruktøren hadde utstyrt ham med klovnekostyme og ditto fakter, men roller som fordrer tempo i sangutførelsen ødelegges fort hvis dirigenen har det for seg at han befinner seg langt inne i Mahlers tiende. 

Dette er imidlertid bare småplukk. Det var også lite å utsette musikalsk på framføringens siste tredjedel. Her satt alt som en kule og Segerstam fikk løftet fram musikerne og orkesteret til en mektig avslutning. 

Legg så på som plussfaktorer hva et nytt operahus kan få til av teknikk, pyrroeffekter og gigantisk lyd. Jeg har aldri hørt et slikt drønn som når Tor med hammeren skal slå skodden vekk, Soltis og Wienerfilharmonikernes spesialkonstruerte timeters resonnansplate fra 1959 inkludert. 

Du sitter godt i det nye operahuset, akustikken er glimrende, bekvemmlighetene er slik at man lett får plass til bena – og best av alt: det er prakk fullt av folk. En fullsatt sal som sitter trollbundet i to timer og førti minutter sammenhengende er også med på å gjøre en forestilling opplevelsesrik. 

Vi gleder oss til å følge fortsettelsen av Ringen ved Den finske nasjonaloperaen!