Rossini: Barberen i Sevilla, Ann Hallenberg (Rosina), Thomas Ruud (Grev Almaviva), Jens Olai Justvik (Figaro), Petri Lindross (Don Basilio), Terje Stensvold (Dr. Bartolo), Torill Eriksen (Marcellina), Den Norske Operas kor og orkester, dir.: Francesco Corti, regi: Ronald Rørvik, sesongpremiere Den Norske Opera 2.10.1999
Det må finnes grenser for hvor langt man kan tyne en opplagt buskis-suksess som Barberen i Sevilla. På den 136. forestillingen av denne produksjonen var det helt tydelig å se at nå gikk det langsomt, tøyset hadde ikke den befriende gi-faen-holdningen som gjør at operaen kan bli en herlig forestilling.
Vi har opplevd det før med denne operaen – og samme produksjon. Da gikk det viltert for seg og sangerne hadde ingen intensjoner om heve denne operaen utover det den er ment å være: rett og slett rene skjære tullball, men så herlig gjort at det bare er å knekke over.
Når aktører tar et slikt sujett på alvor, blir det rett og slett kjedelig. Med all respekt for Ann Hallenberg – som gjorde en praktfull innsats både sanglig og i spill – og Terje Stensvold som ‘gjestesang’ i denne oppsetningen som Bartolo, nevnes må også Petri Lindroos‘ gode og fyldige stemme, var det heller tynt besatt på sentrale plasser i årets produksjon. Både Figaro og den unge grev Almaviva hadde ikke sceneutstrålning nok til at vi helt slappet av.
Noen fiasko kan neppe Barberen regnes som. Dertil er tullballeriet og musikken vanskelig å ødelegge. Men hva kunne ikke årets repriseoppsetning ha vært?
