Bibalo: Glassmenasjeriet (etter Tennessee Williams’ skuespill) Torill Carlsen (Amanda Wingfield), Ann-Helen Moen (Laura), Jerker Dahlin (Tom), Marcus Jupither (Jim)
regi: Hilde Andersen BIT-20 ensemblet dir.: Ingar Bergby Samarbeidsproduksjon mellom Den Norske Opera, Opera West, Den Nationale Scene, Black Box Teater og Ultima-festivalen Black Box 9.10.1998
Det er mulig at denne anmelderen hadde en heller dårlig dag, eller at det var noe jeg ikke fikk med meg. I hvert fall ble Bibalos nye opera Glassmenaeriet over Tennessee Williams’ opprinnelige tekster – for første gahg framført i Norge – en heller langdryg og kjedelig affære. Det fungerte likesom ikke.
Jeg har stor sans for Bibalos musikk og særlig hans musikkdramatiske produksjon. Tennessee Williams gjennombruddsverk har vi opplevd både i teater- som i filmversjon. Sangerne gjorde en bra, tildels fremragende jobb, på Black Box. Særlig fikk Torill Carlsen anledning til å briljere som ‘hønemor’ Amanda.
Fascinerende var også musikken og framføringen til BIT-20 under Ingar Bergbys ledelse.
Men derfra og inn ble etter min mening en heller mistrøstig affære.
Det fungerte ikke som scenedramatikk. Kanskje skyldes det den forferdelige scenografien hvor aktørene trampet mil etter mil opp og ned av plattinger og inn og ut av nettinggjerder mens vi både og hørte og så dem lang tid før de egentlig skulle gjøre entre. Kanskje skyldes det regien som ikke helt maktet å sammenfatte det til en scenedramatisk forestilling.
Scenografien var påtrengende ubehagelig. Høye nettingportaler skulle fungere som innhegning for mamma Amandas hønsegård, men den sto mest i veien for spillet. Datteren Lauras symbolske glassfigurer var lukket inne i to skap vendt vekk fra publikum – og da spør man: hvem lager man sceneproduksjoner for?
Men også Anton Bibalo må bære sin del av ansvaret. Hans språklige redigeringer – med lange parlører på ‘plain’ amerikansk – og litt fiffleri med bærbare datamaskiner og brechtiansk Verfremdungs-effekt, ble for utenpåklistret. Eller mishandlet av regien.
Etter min mening: ikke full klaff for Norges-premieren for det nye verket til vårt lands største musikkdramatiker. Problemet ligger i bearbeidelsen av Williams’ tekst og den scenepresentasjonen verket er gitt.
Hvem hadde utstyrt Amanda Wingfield med den redselsfulle 50-talls parykken mens hennes sønn gikk rundt og trykket på dataknaster?
Forestillingen går videre tl Bergen hvor den vil spilles på Den Nationale Scene.
