Mozart: Idomeneo Christian Elsner (Idomeneo), Ingebjørg Kosmo (Idamante), Charlotta Larsson (Ilia), Solveig Kringlebotn (Elettra), dirigent: Manfred Honeck regi: Howard Davies/Stuart Hopps, Premiere Den Norske Opera 21.3.1998 (Norges-premiere
Det ble et historiens sus over denne kvelden: en av Mozarts operaer for første gang spilt i Norge, 227 år etter urpremieren på Residenz Theater i München.
Dermed får vi stilt i kraftig relieff hvor liten tradisjon vi har med opera – og hvor fattig Norge er på kultur.
Riktignok er operaen skrevet av en 24-årig Mozart. Men det er en fullblods opera, i lengde har den nesten wagnerske dimensjoner og selv om den synges på italiensk, bryter den mot den tids strenge opera seria-form. Påvirkningen fra fransk opera-tradisjons bruk av ballett og kor er til stede, og at dette skal være en ordentlig tragedie – med handlingen i fokus – er det såvisst ingen tvil om.
Operaen inneholder mye skjønn musikk, Mozart på sitt beste, og det er ikke til å forundres over at den i disse dager også spilles en lang rekke andre steder i verden, som i København – hvor også Manfred Honeck dirigerer oppsetningen – i Salzburg og Rennes.
Dernest var dette Solveig Kringlebotns kveld. Vår internasjonale sopran er nettopp kommet hjem fra stor suksess i Oberon i Zürich og gjør rollen som den elskovssyke og etterhvert gale greske prinsesse Elettra.
Det var ikke før mot slutten av tredjeakt at hun for alvor flesket til med hva hun har av stemmeprakt – og fikk vist hva hun er god for. Men i raseri-scenen ble det nesten Richard Strauss-dimensjoner over uttrykket. Også en annen likhet: Mozart skrev sine roller for tre ledende sopraner i denne operaen, akkurat slik Richard Strauss gjorde i mange av sine operaer.
Elettra er en vanskelig rolle. Den spenner mellom lyrisk og koloratur, før det dramatiske stemmefaget tar overhånd i den avsluttende raseri-scenen. Sånn er det en rolle som i likhet med Oberon burde passe henne bra for tiden. I et intervju hun i dag har med Kulturspeilet forteller hun at stemmen hennes er i ferd med å forandre seg. Hun er på vei vekk fra det lyriske mot det dramatiske og de ‘lettere jenterollene’ hos Wagner, som Elsa, Senta, Eva og også Sieglinde, vil oppta henne mye i tiden framover.
Hun er også CD-aktuell med innspillingen av Lutoslawskis Chantefleur et Chantefables som slippes i dag, et verk som er skrevet for henne og som hun urframførte på Proms-konsertene i Albert Hall for syv år siden. Det var fra dette tidspunkt at hennes internasjonale karriere for alvor skjøt fart.
På scenen i denne operaen av Mozart er hun en langt annen enn den ‘Solveig’ vi til nå har vært vant med. Her er ikke den lyslokkete jenta med hvitveis i smilehullene og setervangen i blikket. Snarere er det en elskovssyk gresk prinsesse, staset til med rød parykk og hardt nedsminket som drives til galskap for sin utilfredsstilte elskovstørst.
Så dette er ingen firkløver og blomstereng, for dem som kanskje ennå bærer denne forestillingen om henne oppe. Og det er på tide at Kringlebotn legger dette bildet av seg selv bak, for det hun viser – som hun også gjorde i Don Carlos i høst – er at hun er på god vei til å etablere seg som en internasjonal sopran i den virkelige tungvekterklassen.
Intet overrasker her i verden. Og det burde således være på plass å nevne at Kirsten Flagstad sang lyrisk sopran i operetter og operaer av det lettere slaget, inntil hun nærmest hadde bestemt seg for å kutte karrieren for å ofre seg for familien ved over fylte førti… Da kom Tannhäuser på Nationaltheatret, Sieglinde i Bayreuth og Brünnhilde på Metropolitan. Kjøret var i gang.
I Idomeneo er det fler enn Kringlebotn på scenen. Takket være at hun ikke har utviklet noe skjemmende diva-nykker, får også de andre tre likestilte solistene sin rettmessige plass. Det ser vi i det lange kvartett-partiet på slutten av annen-akten hvor alle fire synger finstemt i forhold til hverandre – og det hele blir nydelig Mozart det bare er å nyte.
Ingebjørg Kosmo ivaretar bukserollen som prins Idamante, kong Idomeneos sønn. Nok et steg framover for denne lovende mezzo-sopranen. Hun gjør sine saker bra på scenen, og hun har lagt seg til en meget fin sceneutstråling hvor faktisk gestaltningen gjør vel så mye inntrykk som sangen hennes.
Den virkelige overraskelsen blant solistene var svenske Charlotta Larsson som Ilia, prinsessen av Troja. En behagelig sopran som stjal mye av oppmerksomheten når hun var på scenen. Samspillet mellom henne og Kosmo tilhører noe av denne oppsetningens beste øyeblikk.
Christian Elsner i tittelrollen kan vise til en imponerende internasjonal merittliste. Men kanskje forholdene i Folketeateret blir for små for en slik størrelse. Sin imponerende pondus til tross, han overbeviste ikke i sin rolle som kongen av Kreta.
Manfred Honeck ledet orkesteret på utsøkt vis. Igjen hadde han hevet grava opp slik at vi fikk kontakten med musikerne de tre og en halv timene operaen tar å spille. Denne brechts’ke Verfremdungseffekt har flere ganger vist seg å være riktig. Vi er tross alt i en opera, hvor det musikalske betyr ganske mye. Med musikerne nesten inn på scenekanten låter det da også atskillig friskere og bedre enn når lyden lukkes ned i en grav.
Og det er mye skjønn musikk som Honeck ivaretar rent ut ypperlig. Selv betydelig redusert i størrelse – og med innslag av cembalo og cello continuo i de mange resitativene – frydes vi gang på gang over de vakre tonene og klangen som han tryller fram fra orkesteret.
Oppsetningen er opprinnelig kjøpt fra Wales National Opera. Stuart Hopps hadde ansvaret for denne nyinnstuderingen, også for koreografi. Men han hadde vanskeligheter med å skape ordentlig driv i de to første aktene, og hadde det ikke vært for Mozarts skjønne musikk og de fire solistene, ville det heller blitt en noe kjedelig kveld.
Men det hele løsner i tredjeakten, hvor elementer, guder og naturen braser inn i handlingen. Her blir det hele spektakulært og scenografien får spille seg skikkelig ut.
Her ser vi forskjellen fra det heller noe mislykkete scenebildet som preget operaens forrige innkjøp fra Wales, Cavalleria Rusticana ved sesongstart. I denne oppsetningen er scenografien ren og enkel, det er ikke dynget på med naturalistiske elementer som skal passe inn i en turneversjon for alle mindre og større scener i Wales.
Hovedvekten er lagt på en horisont som lyssettes med forskjellige farger og styrkegrader etter handlingen i tragedien. Stor honnør til Clive Pleasants for dette smakfulle lyset, som balanserer akkurat på grensen mot det grelle. Vi skjønner at den runde hvelvingen over scenen er nødvendig for å skape en ramme, men det oppstår et illusjonsbrudd. For dette er hverken gresk eller minoisk, men går mere i retning av det mauriske. Og i Spania eller Marokko er vi såvisst ikke.
Så har vår nasjonale opera endelig framført Mozarts store opera Idomeneo for første gang i Norge. Som sagt en begivenhet med historiens sus over seg, i en oppsetning som kanskje kan bli noe langtekkelig de første to en halv timene, men hvor det absolutt er verdt å vente på sisteakten!
Og kvelden var Mozarts – og Solveigs. Langvarig applaus og trampeklapp en Norges-premiere verdig.
