Verdi: Otello Den Norske Opera
Mange forventninger har knyttet seg til Den Norske Operas oppsetning av Verdis Otello. Ikke bare er det den eneste produksjonen som har premiere denne sesongen, men det er også Stein Winges første store oppgave på DNO etter at han satte opp Tryllefløyten på 70-tallet og i mellomtiden er blitt en feiret operainstruktør internasjonalt – med steder som La Monnaie i Brussel, Lyric Opera i Chicago og Opera am Rhein i Düsseldorf som tumleområder.
Otello er et drama som burde ligge Stein Winge nær. Burde, fordi han har vist seg å ha en særdeles lidenskap for Shakespeare-verdenen, jfr. hans banebrytende Shakespeare-prosjekt på Torshov på begynnelsen av 80-tallet. Og som det framgår i intervjuer og reportasjer her i Kulturspeilet, bruker han Verdis musikk som en prosess når han søker seg fram sammen med skuespillerne på prøver i teatret.
Otello er også den første produksjonen fra den ‘nye’ ledelsen ved Operaen. I den grad Bjørn Simensen er ny som operasjef, er det utvilsomt den nye musikksjefen Manfred Honeck som signerer det musikalske uttrykket. Premiere altså også for den nye ledelsen.
I tillegg har vi situasjonen med operasakens lange stampe og sist statsministerens utspill om at enerom på sykehjemmene er viktigere enn operahus akkurat nå. At dette har ansporet operaens personale og ensemble til et krafttak, med andre ord gjøre en så bra forestilling som de i det hele tatt er i stand til, registrerte vi selv ved våre besøk på operaen rett før premieren.
Men operaen Otello er ikke Shakespeare. Det er bare plottet librettisten Boito har anvendt seg av. Dramaet har endret karakter. Mens Shakespeare’s opprinnelige versjon legger vekt på å vise hvordan Otellos sjalusi langsomt våkner fram for så til slutt å blokkere tanke- og følelsesappareet hans, velger Boiti/Verdi en langt enklere løsning. Mannsverdenens iboende territorialsetting med all den fandenskap dette medfører er likesom noe som er gitt, noe som er der – slik at vi egentlig ikke skal ledes eller oppleve den lange utviklingen som formørker et helt sinn for at det hele utløses i forferdelige og blodige handlinger.
Dette er operaversjonens store svakhet. Men tro mot sin sans for spektakulære sceneopptrinn legger Boito/Verdi i stedet inn suggererende scener med masse herlig musikk og bruk av hele det apparatet som operakunsten behersker. For å si det med Stein Winge: Musikken forsterker dramaet og gjør handlingen tydeligere.
Og hvordan har så Stein Winge løst dette regimessig? Overfor Kulturspeilet sa han at han gjerne ønsket å stryke endel i ‘teksten’, dvs. ta ut endel mindre korparti som rikrignok var ‘fin musikk, men…’ Her har imidlertid Manfred Honeck satt seg på bakbeina.
Vi får altså en full og hel Otello, med all den musikken Verdi skrev. Og Stein Winges frie anslag og bruk av løse ender, har dermed fått an antatt hindring allerede i utgangspunktet. Fra teatret kjenner vi jo til at hans bruk av innfall og improvisasjon utløser til tider et stort potensiale hos skuespillerne, noe han dels også kunne få til med Mussorgskijs Khovantchina i Brussel, for denne operaen var uferdig, og besto av løse brokker og skisser, lagt ypperlig til rette for Stein Winges lekende metodikk. Og resultatet fikk jo en hel operaverden til å gape og komme med de aller største superlativer.
Hvordan har så Otello, operaversjonen hvor 99% av de som går og ser den allerede kjenner stykket og musikken inntil minste detalj? Har grensene for lek og improvisasjon lagt hindringer i veien for uttrykket til instruktøren?
Alldeles ikke. Det begynner riktignok i løseste laget. Operaen startet litt famlende og kanskje var noen og enhver preget av premierenervøsitet, slik den også startet 10-15 minutter for sent. Men etterhvert fester dramaet grepet og du skjønner akkurat hva instruktøren mente med at ‘musikken forsterker dramaet’ et stykke ut i tredjeakten. Her enser du omtrent ikke musikken engang. Ikke misforstå, det både synges og spilles upåklagelig og med all den styrke og intensitet operaens ensemble, orkester og solister for tiden får til – hvilket ikke er så lite!
Men oppsetningen fungerer. Dette er Stein Winge-teater (eller opera) på sitt aller beste, fra det øyeblikk dramaet tar tak i deg – og for undertegnede var det i tredjeakten. Men fra da av sitter forestillingen. Vi grøsser og rystes nok en gang over skyggesidene i mannsverdenen, hvordan sykelige følelser helt kan ta overhånd og styre handlingen mot forferdelse og brutalitet.
Stein Winge har også fått gjennom bruk av orkestergraven og delvis salen som spilleområde. Over grava går en bro, og hvorvidt det demper bratsjer og annenfioliner skal vi ikke uttale oss om. Men at det fungerer i all grøssende uhygge når Otello grim og syk av sjalusi stikker hodet og kroppen langsomt opp mot slutten, skal det skrives under på!
Til den scenografiske utformingen har han fått hjelp av sin gamle kumpan fra teaterscenen, Tine Scwab. Hun har skapt et scenerom med relativt enkle midler hvor også Hans-Åke Sjöquists lyssetting forsterker virkningen.
Og her er vi ved et sentralt poeng: hvordan lys og scenografi er med på å skape en helhet i dramaet. Den et tonns tunge sceneveggen, som i siste akten er areal for dramaets avsluttende bloddryppende handlinger, fungerer vekselvis som borgvegg, dels som seng. Men først og fremst fungerer den ikke-naturalistisk: i de øyeblikkene som Boito/Verdi ikke fanger opp det som Shakspeare hadde i sin opprinnelige tekst, tar trekløveret Winge/Schwab/Sjöquist over. De bruker veggen som et instrument for å vise Otellos indre sinn. Flammende rødt, sinnsyk av skjalusi, lyssjablongene males fram på sceneveggen som også sakte dreier seg.
Virkningen av dette grepet var for undertegnede formidabelt. Her burde Operaen vist såpass respekt for den kreative medarbeideren som har konstruert dette fysiske fenomenet som beveger sine ett tonn i alle retninger (hvordan er det mulig?) uten det minste knirk eller hvisling fra hydraulikken, nemlig scenemester Oddvar Nilsen.
I en opera kommer mange for å høre solistene og oppleve musikken. Skal det sies noe om at denne forestillingen har svakheter, er det dessverre her. Den store skuffelsen var Fredric Kalt som Otello. Rolleskikkelsen hans mangler ‘baller’ for å bruke et slikt uttrykk. Han er ikke sterk og maskulin nok til å bli troverdig i rollen. Særlig ser vi dette før pausen. Når dramaet tetter seg til i tredje- og fjerde-akten, irriteres vi mindre. Men dette skyldes mer instruktøren og handlingen enn Kalt. Dessuten sang han merkelig uinspirert. Han virket faktisk indisponert på premieren.
Selv Stein Winges regi og lange prøvetid har ikke fått slipt av denne internasjonalt kjente tenoren hans uvaner. Her står man ved operaens dillemma i forhold til teatret: bruk av sangere med antatt stor stemmekraft som opptrer i egenskap av seg selv og som ikke helt og fullt underlegger seg handlingens og dramaets, dvs. helhetens krav. Riktignok er det ikke slik at det ødelegger, på langt nær, her er mye å glede seg over også i Kalt‘s sanglige prestasjoner. Men det hele henger likesom ikke på greip. I en ellers så gjennomført, tildels vanvittig bra oppsetning, er det noe som skurrer.
Bedre er Terje Stensvold som Iago. Men også han blir underlig blek i partier, selv om han i enkelte opptrinn visr at han eier stor sceneautoritet. Hvorfor kunne ikke Stein Wingespunnet videre på ham?
Derimot var kveldens store stjerne Itziar Martinez Galdos som Desdemona. Hun har hoppet inn i rollen på tre dagers varsel grunnet sykdom. Og dette tror vi ikke noe på, for hun viser at hun har Desdemona helt under huden og opptrer med så mye naturlighet i scenerommet som om hun aldri har gjort annet i sitt liv enn å delta i Stein Winges improvisasjons-teater.
Dessuten synger hun bra. Det er først og fremst gjennom henne at forestillingen etter pause løftes inn på det elektrisk besettende planet. I utgangspunktet er Desdemona både hos Shakespeare og Boito/Verdi en mindre figur, en slags Solveig-skikkelse som bare venter og tilgir tilsynelatende i det uendelige. Men her løfter hun fram en annen og mer selvstendig dimensjon hos Desdemona. Vi vil ikke si at det er fordi hennes to mannlige motspillere som nevnt opptrer underlig blekt, hun hadde fortjent å møte mer kraft og sykelig galskap hos sin sjalu ektemann enn det Kalt fikk seg til å vise på premieren!
Orkester og forsterket kor låter prima, etter det vi kunne bedømme. Her må vi imidlertid reservere oss, vår sitteplass på bakerste rad i salen ga ikke anledning til å konstatere annet enn at noen spilte tilsynelatende upåklagelig der nede.
Og vi må dessverre også nevne dette: det er en fornærmelse mot publikum å plassere tilskuere under balkongen på de tre siste radene i salen. For det første ser du nesten ikke, balkongen tar jo det vesentligste av utsynet! Dernest hører du omtrent ikke annet enn grøtete klanger av musikken fra grava, for salens akustikk har ikke tatt i beregning at folk skal stues bort i et slikt høl. Det hjelper jo betydelig at lyden fra scenen – dvs. sangerne – slår rett inn mot veggen bak deg, og at du aldri har noe behov å etterlyse moderat mikrofonbruk (slik flere og flere operascener dessverre gjør bruk av). Men det verste er at plassene er rensket for enhver sirkulasjon av luft. Du blir fort svett, for å si det slik. En eldre herremann ved vår side, fikk avgjort problemer med pusten og måtte gå ut. Og operaen burde advare hjertepasienter og astmatikere mot disse plassene.
Jeg vet ikke hvorfor Operaen plasserer folk på slike plasser. Rett ved vår side satt en av de offentlig kjente talsmennene for ‘ikke-så-mye-penger-til-Opera-akkurat-nå’. I pausen hadde han faktisk en god del forståelse for vårt poeng om et nytt operahus. Men kjære opera, det er ikke slik man skaffer seg 1.5 milliarder til et nytt bygg på!
Dette nevnes fordi vi var forskånet fra å høre mesteparten av orkesterlyden på normalt vis. Vi kan ikke gjøre annet enn å anta at Manfred Honeck gjorde en like prima jobb i grava som Stein Winge på scenen. Og er vår antakelse korrekt nok, er dette en forestilling som står vår nasjonale opera til stor ære. Ingen skal kunne påstå at vi ikke har ensemble, instruktører og musikere som gjør at Oslo uten problemer kan plassere seg på det internasjonal operakartet uten å skamme seg.
